Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
leder
Misjonsfolket på sitt beste
Del
Det har aldri vært slik at kallet til å følge i Mesterens fotspor kun innebar velstand og lykke.

I gårsdagens avis kunne vi lese om boken «Faith for exiles» (Tro for kristne i eksil) som utgis av forskningsinstitusjonen Barna Research i USA. Barna Research har allerede forsket på årsaker til at mange kristne faller fra troen.

David Kinnaman, en av dem som står bak «Faith for exiles», deltok på et seminar på MF i fjor for å fortelle om dette. Der snakket han også om hva som kjennetegner kristne som forblir troende. Det er ikke minst dette den nye boken handler om.

Et av de fem kjennetegnene ved den motstandsdyktige troen er opplevelsen av et personlig ansvar for å drive misjon og evangelisering. Ansvaret har utgangspunkt blant annet i en levende relasjon til Jesus Kristus.

Særlig i den norske lavkirkeligheten har det individuelle gudsforholdet vært sterkt betont. Betegnelsen «personlig kristen» har mye av sitt utspring i denne forståelsen.

Det er grunn til å reflektere over problematiske sider ved at troen blir individualisert. I dag ser vi klare tendenser til at «personlig kristen» slett ikke trenger å bety at den som bruker denne betegnelsen om seg selv nødvendigvis identifiserer seg med klassiske kristne trosstandpunkter.

På debattsidene i dagens avis finner vi en sterk tekst signert Ove Sandvik. Han forteller om en håndfull unge mennesker som på slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet brøt opp og dro den lange veien til Kina for å drive misjon. Det var alt annet enn risikofritt, og misjonærene betalte en høy pris for å følge kallet.

Det er både sterkt og tankevekkende å lese om blant andre Marie Skordal, som etter seks års tjeneste i Kina ble syk og døde. Hun var da ikke mer enn 34 år gammel, og etterlot seg mann og fire små barn. Denne historien er ikke enestående.

Skordal kom fra Sokndal i Rogaland. Der har både evangeliet og misjonskallet åpenbart fått et spesielt fotfeste. Fascinerende mange misjonærer har kommet derfra. Den kallsbevisstheten de demonstrerte bør være til dyp ettertanke for oss i dag.

Tønnes Frøyland, som vi også leser om i den samme teksten, var den første legemisjonæren i det som senere skulle bli Norsk Luthersk Misjonssamband. Men han ble skutt og drept da en røverbande angrep byen han bodde i.

Naturligvis må slike hendelser ha gjort dypt inntrykk på lokalsamfunnet misjonærene ble utsendt fra. Men det forhindret likevel ikke nye utsendinger fra å dra, selv om de kjente risikoen.

Dette må være misjonsfolket på, eller i hvert fall i nærheten av, sitt beste. Kallsbevisstheten og overgivelsen til Gud var større enn både frykten for det ukjente, og trangen til å realisere alle mulighetene som måtte finnes hjemme.

Det har aldri vært slik at kallet til å følge i Mesterens fotspor kun innebar velstand og lykke. Snarere tvert imot har det ofte vært forbundet med både lidelse og smerte å leve som en Jesu disippel. Vi gir etter for et materialistisk bedrag hvis vi tror det er annerledes i dag.

paywall
paywall
leder,misjon,barna research,tro,barn,ungdom,unge,kristenliv,lederartikkel,debatt,tønnes frøyland,nlm,norsk luthersk misjonssamband,misjonssambandet,marie skordal,ove sandvik,menighetsfakultetet,david kinnaman