Når politikere angriper journalistikk

Å undersøke demokratiets sårbarhet, er en journalistisk oppgave. At politikere ikke skjønner det er skuffende, men at lederskribenter heller ikke gjør det, er helt uforståelig.

Heldigvis er det sjeldent vi ser massive politiske angrep mot journalistikk her i landet. Men det var akkurat det vi nå har blitt vitne til i forbindelse med NRKs prosjekt der kanalen har undersøkt hvor lett det er å manipulere og påvirke norske demokratiske prosesser.

Det var de store kanonene regjeringen rullet frem for å skyte ned programmet Folkeopplysningens eksperiment med fake news og falske some-profiler ved skolevalget i Lillestrøm. «Det er faktisk ikke NRKs jobb», sa statsminister Erna Solberg.

«Det er ikke NRKs rolle å opplyse rundt valg, det er valgdirektoratet og kommunens oppgave», raste kommunalminister Monica Mæland. Og utdanningsminister Jan Tore Sanner, han krevde like godt en granskning av det som hadde skjedd oppe på Romerike.

Valgmanipulasjon og uønsket påvirkning av demokratiske prosesser er en stor utfordring for moderne, liberale demokratier. Ja, noen vi si at det er en av de største langsiktige truslene mot våre åpne samfunn. Den teknologiske utviklingen har totalt revolusjonert disse mulighetene og dermed gjort oss tilsvarende mer sårbare for de som vil påvirke valgene våre.

I USA diskuterer man fortsatt, nesten tre år etter siste presidentvalg, i hvor stor grad manipulativ påvirkning er å takke for at Donald Trump til slutt kunne flytte inn i Det hvite hus. Lignende mistanker har blitt rettet mot flere europeiske valg, med Brexit-avstemningen i 2016 som det viktigste.

Det NRK har gjort i akkurat dette tilfellet, er utradisjonell journalistikk, man kan kanskje kalle det journalistikk i grenseland. Metodene kan og skal diskuteres.

Men det vi uansett reagerer sterkt på er den innsnevringen og nedvurderingen av journalistikkens ansvarsområder som statsrådenes opphissede kommentarer innebærer. Jo, Solberg, Mæland og Sanner, det å undersøke hvor lett det er å påvirke et demokratisk valg, er også en journalistisk oppgave. En svært viktig sådan, faktisk.

I et demokrati skal ikke denne typen spørsmål kun overlates til offentlige statsstyrte organer. Den sårbarhetsanalysen befinner seg også helt i kjernen av pressens samfunnsoppdrag

Om politikere ikke makter å se det, burde i hvert fall mediene selv forsvare disse viktige prinsippene. Det er det langt fra alle som har gjort i denne saken. Aftenpostens støtter riktignok på lederplass at det undersøkes hvordan falske nyheter påvirker valg.

Men de mener at «den slags bør gjøres av forskere, ikke av underholdningsprogrammer». I beste fall er det unyansert å kalle Folkeopplysningen for et underholdningsprogram.

Langt mer alvorlig er det at lederskribenten i Norges største avis tilsynelatende abdiserer på journalistikkens vegne. Hvilke andre journalistiske oppgaver kan vedkommende tenke seg å overlate til akademia?

Enda mer uforståelig er Bergens Tidende lederartikkel der avisen oppfordrer kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen til å vurdere sin stilling. Deres svar på det politiske presset en redaktørkollega utsettes for, er altså å be vedkommende gå av.

Og dette krever altså Bergens Tidende lenge før noen i det hele tatt har sett programmet. Nå bør man slappe av litt, puste med magen og først se hva som kommer når episoden skal sendes i november.