Når ledere mister troen

Hva gjør vi når forbilder forlater gudstroen de har forkynt?

Denne sommeren har internasjonale kristne medier publisert flere historier om kristne ledere som har vært frontfigurer i sine miljøer, men nå har gitt opp troen eller er nær ved å gjøre det.

Mest kjent er forfatteren Joshua Harris. Allerede som 21-åring ga han ut boken «I Kissed Dating Goodbye». Boka ble oversatt til en rekke språk, deriblant norsk, hvor tittelen ble «På jakt etter den rette» (Lunde forlag, 2003).

Den solgte i millionopplag og ble svært viktig for den kristne «renhetskulturen». Denne bevegelsen handlet om hvordan unge kristne skulle leve i pakt med Bibelens veiledning for seksualitet og samliv i en stadig mer sekularisert og seksualisert kultur.

Selv om Harris og de andre aktuelle lederne ikke er spesielt kjente i Norge, er problemstillingen både aktuell og velkjent. Mange aktive kristne har opplevd skuffelsen, sorgen og forvirringen over ledere som ikke lenger gir uttrykk for overbevisningen de tidligere forkynte.

Slike erfaringer er det umulig å gardere seg imot. Noe av det vi kan si med sikkerhet, er at mennesker kommer til å skuffe oss i løpet av livet. Det inkluderer faktisk oss selv. Ingen av oss kan garantere hvor vi vil være, eller hvordan vi vil tenke, i fremtiden. Vi vet ikke hva vi vil møte eller hvordan vi vil takle det.

Når ledere frasier seg troen, er det klokt å be for dem det gjelder, samt gjøre to andre ting. Det påpeker den amerikanske missiologen John Laxton i Christianity Today. For det første kan vi prøve å forstå hvorfor det skjer. For det andre kan vi tenke gjennom hvordan vi kan styrke de kristne fellesskapene våre slik at vi kan favne hele spekteret av mennesker som søker og strever med troen.

Det må skapes miljøer der det er trygt å høre til, og der spørsmål ikke er farlige. For noen kan medkristnes lettvinte svar eller sprik mellom liv og lære tære på tryggheten i troen. For andre kan intellektuelle innvendinger bli det store problemet. Atter andre kan rett og slett oppleve at de har lyst til å leve et annet liv enn det Bibelen kaller oss til.

Kampmotivet er tydelig i Bibelen, både den kampen som står i oss selv og med omgivelsene rundt oss. I det ytre er særlig forførelse og forfølgelse de sentrale utfordringene. Forførelsen er en fristelse til å søke en vei som er lettere.

Korset er kristendommens viktigste symbol, og det sier noe om hva som alltid vil være et anstøt, eller en «skandalon» som er det greske ordet, ved den kristne tro. Både prisen det kostet Gud å frelse oss mennesker, og kostnaden ved å følge Jesus, vil alltid være noe vi kan støte oss på.

Jesus legger heller ikke skjul på at forfølgelse er noe vi må regne med som hans etterfølgere. Det finnes som regel mer populære valg enn å være kristen.

To interessante observasjoner fra Laxton er også verdt å legge seg på minne: Frafall henger gjerne sammen med at vi mister det langsiktige målet av syne og blir for opptatt med det umiddelbare. Vi kan gi etter for frykt eller fristelser som gir kortsiktig gevinst, men fører oss bort fra Guds plan.

For det andre er det alltid fare på ferde når Jesus forsvinner ut av perspektivet. Vi kan bli oppslukt av hverdagens gleder, plikter eller problemer. Vi kan også bli opptatt av livets store spørsmål på en måte som utelukker Jesus Kristus. Men da har troslivet allerede mistet kursen.

Derfor er det så viktig at vi både som ledere og menige kristne stadig blir minnet om ham - hvem han er, hva han har gjort og hva han har lovet. Det er, sammen med et fortrolig kristent fellesskap, den beste resepten mot frafall.