En kamp om Hongkongs sjel

Mange unge i Hongkong er i ferd med å miste håpet. Når håpet forsvinner, overtar mismotet - eller desperasjonen og hatet.

Hvis demonstrantene mister håpet, kan det bli virkelig stygt i Hongkong.

Etter to måneder med demonstrasjoner, har både retorikken og volden eskalert de siste ukene. Folk som hører hjemme i Hongkong forteller at de knapt kjenner byen sin igjen. For et år siden ble den rangert som en av verdens ti tryggeste byer, nå ser deler av den ut som en krigssone. Og ennå kan det bli mye verre.

Da Hongkong ble tilbakeført til Kina i 1997, fikk den tidligere britiske kolonien delvis selvstyre i minst 50 år. Samtidig utplasserte Kina en væpnet styrke på 10.000 mann. Disse kan gripe inn hvis Hongkongs lokale myndigheter ber dem om hjelp. I tillegg har Kina utplassert styrker langs grensen til Hongkong. Hvis Kina griper inn, på den ene eller andre måten, kan situasjonen ende i tragedie.

Budskapet var utvetydig da den kinesiske hæren nylig delte en video i sosiale medier som viste soldater som ble drillet i å slå ned opprørere. For virkelig å understreke alvoret kom Kina denne uken med sin hittil skarpeste advarsel. En fremstående tjenestemann sa blant annet at demonstrantene ikke må tolke Kinas tilbakeholdenhet så langt som et tegn på svakhet. «De som leker med ilden, vil bli brent», lød budskapet.

Demonstrantene svarte med graffiti i gatene: «Blir vi satt fyr på, brenner dere med oss.» De siste dagene har man virkelig fått følelsen av at Hongkong brenner. I hvert fall brenner det i folks øyne hver gang politiet sender ut skyer med tåregass. Politiets økende brutalitet i møte med demonstrantene, er noe av det som virkelig opprører folk i Hongkong nå.

4. juni strømmet tusenvis av mennesker ut i Hongkongs gater for å minnes en annen politivold-hendelse, nemlig Beijing-massakren i 1989. Bare en uke senere begynte demonstrasjonene mot et omstridt lovforslag som åpner for å utlevere Hongkong-borgere til rettsforfølgelse i Fastlands-Kina. Kritikerne mener dette ville undergrave uavhengigheten til Hongkongs rettsvesen og bli misbrukt til å ramme folk som uttalte seg negativt om kinesiske myndigheter.

Minnene fra massakren i 1989 og vissheten om hva politi og soldater med kinesisk støtte kan være i stand til å gjøre, har ligget der som et alvorlig bakteppe under demonstrasjonene som har fortsatt gjennom hele sommeren. Regjeringssjefen i Hongkong, Carrie Lam, har lagt lovforslaget på is, men demonstrantene er ikke fornøyd.

De krever at hun forkaster hele forslaget og selv går av. De krever også en uavhengig gransking av politivolden.

Nettopp politiets brutalitet var noe av motivasjonen da flere hundre svartkledde Hongkong-advokater marsjerte i stillhet til støtte for demonstrantene onsdag. Ferden gikk fra byens høyesterett til justisdepartementet.

At advokatene slik viser sin støtte, sender sterke signaler. For det er domstolenes uavhengighet, rettssikkerheten og prinsippet om likhet for loven som står på spill i Hongkong denne sommeren, samt grunnleggende demokratiske verdier som ytringsfrihet og forsamlingsfrihet.

Advokatenes støtte er et lyspunkt. At mange arbeidsgivere og bedriftsledere støtter demonstrasjonene og gir sine ansatte fri til å delta, er et annet lyspunkt. Slikt gir håp, og det kan de sannelig trenge, for mange av demonstrantene er i ferd med å miste håpet. Demonstrasjonene ble riktig nok utløst av den forhatte utleveringsloven, men det handler om mye mer når folk nå går ut i gatene og roper slagord som «Revolusjon nå!» og «Frigjøring!».

Mange av demonstrantene er unge og er født etter at Hongkong ble kinesisk. De har vokst opp i en tid der forskjellene mellom rike og fattige har økt dramatisk. Selv de som klarer å få seg en god utdanning, har små sjanser til å få seg en god jobb. Å få råd til å kjøpe leilighet og gifte seg er enda vanskeligere.

Samtidig vet de at de kjemper Davids kamp mot Goliat – bare uten stein i slyngen. De vet at kinesiske myndigheters overordnede mål er å beholde kontrollen, og at de bruker de virkemidlene som er nødvendig. Dette viste Kina under studentopprøret i 1989, og slik har de fortsatt med undertrykkelsen av folket i Tibet og Xinjiang, i måten de behandler dissidenter og i måten de har trappet opp forfølgelsen av kristne.

Mange unge i Hongkong er i ferd med å miste håpet. Når håpet forsvinner, overtar mismotet - eller desperasjonen og hatet. Mange forsøker å stikke av og komme seg ut av landet, med det resultat at Hongkong nå opplever en dramatisk hjerneflukt. De som mangler penger eller utdannelse, har ikke denne muligheten.

Noen av dem gir opp og resignerer. Andre reagerer med sinne. De føler de ikke har noe å tape lenger, og kan komme til å krysse grenser de normalt ville unngått. Kombinert med Kinas sabelrasling og omverdenens handlingslammelse lover det ikke godt.