Normaltilstanden for den kristne kirke

Det å tro på Jesus som sin egen og alles frelser, og å bekjenne denne troen, kan ha betydelige konsekvenser.

Med semesteroppstart like om hjørnet er det mange som nå forbereder seg på å møte hverdagen igjen. Noen vender tilbake til en allerede kjent tilværelse. Men for mange innebærer skifte av jobb, skole eller studiested en opplevd utrygghet.

I forrige uke fikk deltakerne på UL høre om hvordan Laget, Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, ville forberede unge kristne på studentlivet.

I presentasjonen av seminaret het det blant annet at man kan møte på «medelever og lærere som kan være aggressive til alt som lukter av kristemannsblod». Studentprest Camilla Oulie Eskildsen ved Universitetet i Oslo kjenner seg ikke igjen i beskrivelsen av aggresjon mot kristen tro, men erkjenner at noen likevel kan ha en slik opplevelse.

Det er ingen nyhet at vi lever i et samfunn hvor toleranse er en sentral verdi. Det å hevde at ens egen religiøse overbevisning er objektivt sann, er dermed ikke nødvendigvis en holdning som blir møtt med tilslutning. Derfor kan nok en del kristne studenter oppleve et spenn mellom å ligge lavt med troen sin, og å være ærlig om hva en faktisk står for.

Et av de mange paradoksene i det religiøse Norge er at selv i et land hvor et klart flertall av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke, kan det å stå frem som troende kristen være en «komme ut av skapet»-opplevelse.

Det er ingen grunn til å svartmale situasjonen. Det understreker også Lagets kommunikasjonsleder Daniel Joachim Kleiven overfor Dagen. Samtidig er det også grunn til å ta på alvor de beskrivelsene vi kunne lese i gårsdagens avis, fra kristne studenter som på ulike måter har opplevd det utfordrende å snakke åpent om troen sin og om de praktiske konsekvensene den får.

Det kan være nyttig å ha med i betraktningen at vi på mange måter kommer fra et nokså privilegert utgangspunkt. Den kristne tro har hatt en sterk stilling i det norske samfunnet, og kjennskapet til kristen tro har vært betydelig - om enn mangelfullt.

I dag kan vi i mindre grad enn før legge til grunn at både medelever, -studenter og kolleger besitter faktiske kunnskap om hva kristen tro går ut på. Og respekten for at den kristne kirke tror på Jesus som den eneste veien til frelse, er ikke alltid like stor.

Men grunnleggende sett er dette normaltilstanden for den kristne kirke. Evangeliet har aldri vært uomstridt. Det er både viktig og nødvendig å motvirke gruppetenkning, og å bygge ned skiller mellom «oss» og «dem», og å definere hvem som er innenfor og hvem som er utenfor. Likefullt er det en kjensgjerning at kristen tro setter skiller mellom mennesker. Dette er ikke noe som har oppstått i Norge i løpet av de senere årene.

Snarere vil mange kristne rundt i verden kunne fortelle langt mer dramatiske historier enn dem vi hører om her hjemme. Det å tro på Jesus som sin egen og alles frelser, og å bekjenne denne troen, kan ha betydelige konsekvenser. Da er ikke alternativet å tone ned evangeliets budskap eller å legge lokk på alle menneskers behov for omvendelse.

Løsningen er snarere å be Gud om både visdom og styrke til ikke å bli overmannet av frykt, men til å lære av ham som kalte oss til å elske alle - også våre fiender.