Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
leder
Mer karismatikk-debatt, takk
Del
Ikke minst at flere karismatikere vil ta del i det offentlige ordskiftet. Med både varme, respekt, mot og klarhet.

Tidligere i sommer hadde vi noen runder med engasjert debatt her i avisen knyttet til årets Oase-stevne. Mer spesifikt var det særlig en av årets gjestetalere, Roy Godwin, som vakte engasjement.

Det er alt annet enn uvanlig at gjestetalere på Oase skaper reaksjoner. Og det er bra, både for Oase og for Kristen-Norge for øvrig, at innholdet i forkynnelsen på ulike kristne sommerstevner og konferanser blir debattert.

I de fleste tilfeller vil kritikk kunne oppleves ubehagelig. De færreste av oss vil antakelig si at den som kritiserer oss har 100 prosent rett. Utfordringen er å ikke bare henge seg opp i det man mener er uriktig eller urettferdig, men også å spørre om det er noe her som jeg kan lære.

På den annen side er det også en utfordring å respektere andres egenart. Den kristne kirke er en mangslungen størrelse. Slik det var grunner for at reformasjonen oppstod, var det også grunner for at den lutherske lekmannsbevegelsen oppstod, at pinsevekkelsen oppstod - og at vi fikk den moderne karismatiske bevegelsen.

Ingen av disse bør være hevet over kritisk vurdering. Men det er for eksempel urimelig å forvente at forkynnelsen på Oase skal være identisk med den man finner på et typisk norsk bedehus. Og omvendt.

Når det er sagt, finnes det en hel del felleskristne kriterier som all forkynnelse bør vurderes etter. For eksempel om den korsfestede og oppståtte Jesus Kristus er forkynnelsens faktiske sentrum. Om Gud blir presentert som Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.

Om Gud blir forkynt som tilværelsens sentrum og utgangspunkt, ikke mennesket selv. Om Gud er en vi skal bøye oss for i ærefrykt, eller om han blir fremstilt som en bestillingsautomat med det formål å maksimere vår umiddelbare lykke.

Jeg er stort sett glad til når vi har engasjerte teologiske debatter i Dagen. Det bidrar til å opprettholde en bevissthet som er sårt tiltrengt i en tid med både sekularisering og relativisering.

Men ikke så sjelden tror jeg debattene hadde blitt bedre med en dempet språkbruk, og en større respekt for at andre kristne kan ha sett sider ved Gud som kanskje ikke er tilstrekkelig godt betont i den sammenhengen jeg selv tilhører.

Iblant blir det spurt om hva disse indrekirkelige debattene egentlig skal tjene til. Noen er redde for at det å eksponere uenighet blant kristne kan svekke evangeliets gjennomslagskraft i folket. Jeg tror faren er langt større hvis vi lar være å debattere teologiske og kirkelige spørsmål.

Et gjentakende trekk er imidlertid at det finnes ulik debattkultur i ulike deler av Kristen-Norge. Jeg har ikke grunnlag for å fastslå dette med vitenskapelig presisjon, men det ser ut for at det å debattere åpent er mer vanlig i lutherske enn i karismatiske miljøer. I lutherske kretser, både i Den norske kirke, i de frivillige organisasjonene og i lutherske frikirkesamfunn, er åpen debatt en integrert del av fellesskapet.

Og vi skal ikke male med for bred pensel heller. Flere andre frikirkesamfunn har også årelange tradisjoner for generalforsamlinger med til dels skarpe meningsutvekslinger. I Pinsebevegelsen har man ikke hatt generalforsamlinger, men både på menighetsmøter og på de gamle predikantkonferansene har det kunnet gå nokså friskt for seg.

I dag ser det ut for at færre engasjerer seg i teologisk debatt. Særlig blant unge mennesker, og særlig blant karismatikere. Det er uheldig på flere måter. Grunnleggende er et åpent ordskifte av det gode. Bare den hovmodige kan hevde å ha grepet den hele og fulle sannhet. Bare sektlederen kan tillate seg å si at han ikke har noe å lære av andre.

Det finnes en god del av debattantene i Dagen som har meninger om andre kristne sammenhenger. Som oftest får de slippe til, gitt at innleggene tilfredsstiller visse kriterier knyttet til saklighet og relevans.

Blant annet er det vesentlig at man bygger teksten sin på faktiske opplysninger, og ikke bare på sterke meninger. Likevel er det som regel mest interessant når kritikken kommer innenfra, eller i hvert fall fra noen med godt kjennskap til den sammenhengen de kritiserer.

Gjennom årene har for eksempel del av kritikken mot moderne karismatikk båret preg av å komme fra avsendere som allerede i utgangspunktet står på lang avstand fra dem som blir kritisert. For å si det sånn: hvis man ber Høyre-politikere karakterisere SV, kan man langt på vei gjette seg til hva man får.

Derfor håper jeg flere kristne vil se verdien av offentlig debatt, og ikke minst at flere karismatikere vil ta del i det offentlige ordskiftet. Med både varme, respekt, mot og klarhet.

Det kan blant annet bidra til at gullet som måtte finnes i Roy Godwins forkynnelse kommer mer til sin rett. For ganske mange norske kristne har han blitt en høyt skattet forkynner. Hvorfor det?

paywall
paywall
tarjei gilje,leder,debatt,karismatikk,roy godwin,oase