Slik ble staten Norges største narkolanger

Norsk narkotikapolitikk er en tragisk historie. Det er fortellingen om et narkotikaproblem som totalt har vokst politikerne over hodet.

Og om hvordan det politiske flertallet har gitt opp målsettingen om rusfrihet og i stedet stilltiende aksepterer at den norske stat selv utvikler seg til å bli narkolanger.

Det blåser en avkriminaliseringens vind over den norske narkotikapolitikken. Og den vindretningen er ikke av ny dato, dette har fått utvikle seg over lang tid.

Det begynte så smått med offentlig utdeling av sprøyter til narkomane. Hensikten var for så vidt bra. Rene sprøyter kunne jo hindre sykdomssmitte. Men samtidig tråkket man med helt åpne øyne over en grense.

For den dirkete virkningen var jo at myndighetene nå gav misbrukerne det brukerutstyret de trengte for å injisere ulovlige stoffer inn i kroppen. Eller sagt på en annen måte, det offentlige Norge gjorde det enklere for lovbrytere å begå lovbrudd.

Så fant de samme myndighetene ut at man måtte følge opp dette med også å gi de narkomane egnede lokaler til å bedrive misbruket sitt i. Også her var intensjonene gode.

Ved å ha medisinsk personell til stede under injiseringen av narkotika, ble faren for overdosedødsfall betydelig redusert. Slik ble ordningen med såkalte sprøyterom skapt, men også her fikk de edle hensiktene også andre konsekvenser.

Norge innførte prinsippet om at det som var kriminelt å gjøre utenfor dette rommet, var tillatt der inne. Og dermed skaffet vi oss en type statsautorisert og statsovervåket narkotikamisbruk.

Samtidig stod andre politikkprinsipper på narkotikaområdet klare for avvikling. Heroin var jo et spesielt farlig stoff og dessuten så dyrt for de narkomane å skaffe. Kanskje kunne man redusere vinningskriminalitet og prostitusjon ved å gratis tilby alternative narkotiske stoffer som de narkomane kunne benytte?

Offentlig utdeling av substitutter som subutex og metadon startet som prøveprosjekter, men ble raskt et av de viktigste virkemidlene i norsk narkotikapolitikk.

Den statlige narkotikadistribusjonen ble gitt et ufarlig og sterkt villedende navn, Legemiddelassistert behandling (LAR). Betegnelsen er falsk fordi det bare i liten grad er snakk om behandling med rusfrihet som mål. I stedet snakker vi ofte om en virkelighet der narkomane dømmes til et livslangt misbruk finansiert og tilveiebrakt av norske myndigheter.

Og når flere narkomane nå dør av statsutdelt metadon enn av heroin, er det et tankevekkende vitnesbyrd LAR-programmets fiasko. I 2016 skyldtes 22 prosent av narkotikadødsfallene metadon, mot 20 prosent for heroin.

Og apropos heroin, det er den foreløpig siste skansen som nå er i ferd med å falle i narkotikapolitikken. I regjeringsforhandlingene på Granavolden tidligere i år led KrF nederlag i saken om såkalt heroinassistert behandling. Igjen snakker vi om et navn som tåkelegger sakens realiteter.

Dette dreier seg om statlig utdeling av gratis heroin til tunge rusmisbrukere. Helseminister Bent Høie fikk i juni overrakt en rapport fra Helsedirektoratet om hvordan et prøveprosjekt med denne typen heroinutdeling kan foregå.

Det er ventet at de første norske narkomane vil motta statsdistribuert heroin neste år.