Trygghet i en urolig tid

Bibelen avviser ikke at mennesker kan ha grunn til å føle frykt, men den viser oss et sted å plassere frykten.

Aldri har vi hatt det så trygt som nå i vår del av verden. Likevel er mange redde og bekymret. Frykten sniker seg like inn i kirkene, så vi blir handlingslammet og glemmer at vi er et annerledes folk. Det er da vi trenger å bli minnet på hvor vi kan finne fast grunn under føttene.

Nettopp en slik påminnelse kom fra Den Europeiske Evangeliske Allianse etter årets generalforsamling. Evangeliske kristne fra over 20 land kom sammen i den idylliske spa-byen Bad Blankenburg i Tyskland tidligere i sommer. I en hel uke diskuterte de trygghet og sikkerhet, fordi de ser at dette er et tema som opptar kristne i hjemlandene.

Diskusjonen munnet ut i et dokument med tittelen «Journeying Together» (Å reise sammen), som er en utfordring til europeiske medlemskirker – og organisasjoner. I Norge betyr det alle medlemmene i Norme – Norsk råd for misjon og evangelisering.

Selv om vi objektivt sett aldri har hatt det tryggere, er vi trolig mer bevisst på farene som omgir oss enn noen gang. Den opplevde følelsen av fare kan dermed være større enn før. Nettaviser, tv og sosiale medier bombarderer oss med direktesendte katastrofer. Derfor er det ikke så rart om vi blir overveldet av bekymring for alt fra terror, kriminalitet og miljøkrise til flyktningkrise, politiske kriser, krig i Midtøsten og ebola.

På samme måte som frykt kan være ubehagelig og noen ganger helseskadelig på det personlige plan, kan det også få svært negative konsekvenser både politisk og kirkelig. Drevet av frykt for terror, for eksempel, kan europeiske politikere ha vedtatt lover som bryter menneskerettighetene. Eller enda verre: Ved å mobilisere på innbyggernes frykt for fremmede, vokser høyreekstreme og antisemittiske krefter.

Kirkelig sett finnes det nok av eksempler på at pressede menigheter velger isolasjon i stedet for å følge Bibelens oppfordring om å være lys og salt. Eller at man blir så overveldet ved tanken på utfordringen fra andre kulturer, at man ser på den fremmede som en fiende i stedet for et menneske elsket av Gud.

I det nevnte dokumentet slår Den Europeiske Evangeliske Allianse lakonisk fast at verden ikke var så god i «gode, gamle dager», heller.

Det har alltid eksistert fare for krig, fattigdom og naturkatastrofer. Det som er nytt, er at det moderne mennesket takler truslene annerledes. Ja, det kan faktisk se ut til at sekularismen har gjort folk flest mer redde.

EEA minner om at Gud gjennom europeisk historie er blitt forstått somden som hadde kontroll,den mennesket sto til ansvar for ogden som ville bringe rettferdighet.

Troen på Gud og evigheten var et fundament i samfunnet. I dag, derimot, har sekularismen i stor grad erstattet Gud. Europeeren satser på å klare seg selv. Det går, som vi vet, ikke alltid bra. Eller vi forventer at staten skal løse alle våre problemer, men det fungerer heller ikke alltid.

Så hvor skal vi vende oss da? «Perspektivet vårt er dennesidig. Frykt har erstattet tillit», lyder de evangeliske kirkenes diagnose på dagens Europa.

Den gode nyheten er at kirkene nettopp i denne situasjonen har et budskap som kan kurere frykt og gi nytt håp. ­Bibelen avviser ikke at mennesker kan ha grunn til å føle frykt, men den viser oss et sted å plassere frykten, nemlig hos Gud. «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere», står det i 1. Peters brev.

Etter sommerens generalforsamling oppfordrer EEA sine medlemmer til å leve ut det bibelske håpet og verdiene uten frykt hjemme, på arbeid, i nabolaget og ved stemmeurnene. Det er et ualminnelig godt råd.

«Hvordan kan det ha seg at samme verden ser helt annerledes ut avhengig av om vi betrakter den med håpets eller håpløshetens øyne?» Den svenske teologen og forfatteren Åsa Molin stiller spørsmålet i boken «Og hjertet vender seg om – en bok om håp». Fakta kan være uforandret, men så lenge det finnes et ørlite håp, kan man føle at det er verd å kjempe. Når alt kjennes håpløst, derimot, visner kreftene og frykten kommer snikende.

At den kristne troen kan gi mennesker håp handler ikke minst om dette ene: At vi som kristne har en visshet om at livet ikke slutter her og nå, fordi det venter en himmel der fremme.

Den tyske teologen Júrgen Moltmann blir gjerne omtalt som håpets teolog. I alt han har skrevet går det en rød tråd av håp. Ikke som luftig ønsketenkning, men et håp som hviler på historiske hendelser, på at Jesus led, døde og sto opp igjen. Det kristne håpet begynner i den tomme graven og strekker seg helt inn i himmelen.

Videre handler håpet om at Gud er historiens herre, slik blant annet Daniels bok i Bibelen er et fantastisk vitnesbyrd om. Katastrofer skjer, men Gud er større enn katastrofene. Og samtidig som det kristne håpet handler om himmelen og om at århundrene er i Guds hånd, handler det også om at Gud er med oss her og nå.

Vi tror på en Gud som er trofast, som vet hva vi går igjennom, og som lider med oss. En Gud vi kan ha direkte kontakt med gjennom Ordet og bønnen. Og det slutter ikke der heller:

For noe av hemmeligheten med det kristne håpet, er at vi kan gi håp til hverandre. Når vi ser at livet rakner for folk rundt oss, kan vi strekke ut en hånd.

Mens Gud er usynlig til stede, er kirken hans hender og føtter på jorden. Når vi lever livet med blikket festet på Jesus, har vi dypest sett ingen grunn til å være redde.