Fellesskap som krysser grenser

Med misjonens idealer som utgangspunkt, skulle det være et kristent anliggende å bygge ned de murene som skaper avstand.

Nyligkunne vi lese om en internasjonal ungdomskonferanse på Ungdom i Oppdrags senter i Storfjord i Troms. Fra Borgen, som senteret heter, har Ungdom i Oppdrag i en årrekke samarbeidet med kristne i nabolandene.

Leif Braathen, en av misjonspionerene på Borgen, forteller at det i år er 40 år siden hans første tur som bibelsmugler inn i det daværende Sovjetunionen. På den tiden var det ikke så mange evangeliske kristne der. Men mye har forandret seg siden den gang. I år er det et lovsangsteam fra Russland på besøk i Troms.

Dikteren Rolf Jacobsen skriver at «Det er langt dette landet. Det meste er nord». Mange i Sør-Norge er nok ikke klar over det fellesskapet som finnes på tvers av nasjonalitet og kultur i nord.

Den samiske urbefolkningen har beveget seg på tvers av de nåværende landegrensene i lang tid. I tillegg finnes det altså blant annet et kristent samarbeid tvers over områder som blir kalt Nordkalotten.

Dette navnet betegner nordlige områder i Norge, Sverige Finland og Russland. Dermed forstår vi at dette er et mangfoldig fellesskap. Språk, kultur og historie har både viktige fellestrekk og tydelige forskjeller. Men den geografiske nærheten skaper altså likevel et fellesskap.

En av de mest grunnleggende definisjonene på misjon er at den krysser grenser. Det kan dreie seg om geografiske grenser mellom land, regioner eller byer. Eller det kan dreie seg om kulturelle og religiøse grenser innen et gitt område.

I misjonærutdanning er kjennskapet til den kulturen man skal møte en grunnplanke i tjenesten. Misjonæren kan ikke nøye seg med å kjenne det budskapet hun eller han skal formidle, men må også kjenne til hva som særpreger menneskene tjenesten skal utføres blant.

I Norge er avstanden mellom nord og sør i seg selv et godt eksempel på behovet for å bli kjent med «den andre». Klimatiske forskjeller bidrar sammen med de geografiske til at avstanden fra både Finnmark, Troms og Nordland til for eksempel hovedstadsområdet kan oppleves enda lengre enn den er.

Den naturlige refleksen vil ofte være at «den andre» må lære av oss. For mange i Nord-Norge har det vært sårt å oppleve at både myndighetspersoner og alminnelige landsmenn har vist manglende interesse og forståelse for hvilke livsvilkår som gjelder i nord.

Antakelig har dette også bidratt til en opplevelse av fellesskap på tvers av landegrenser blant dem som lever og bor på Nordkalotten.

Men med misjonens idealer som utgangspunkt, skulle det være et kristent anliggende å bygge ned de murene som skaper avstand mellom mennesker.

Vi har alle vår historie, våre erfaringer og våre perspektiver. Vi står overfor Gud, som er større enn oss alle. Ingen av oss har rett til å heve oss over andre mennesker og tenke at vi er bedre enn dem.

I virkeligheten har vi alle noe å lære, også av dem vi ennå ikke kjenner. Derfor er det rosverdig at ungdommer på Nordkalotten møtes på tvers av landegrenser for sammen å utbre evangeliet om Guds åpenbaring i Jesus Kristus.

De er eksempler til etterfølgelse for oss alle.