Fra Bannon til sjamanen

Vi trenger mer radikal kristendom. Av den typen Jesus Kristus forkynte. Han er både sjamaner, imamer, guruer og alle jordens konger og fyrster langt overlegen.

Bare noen dager før prinsesse Märtha Louise og sjamanen Durek Verrett skulle besøkt St. Petri kirke i Stavanger, kom den meldingen mange nok hadde håpet på. Stavanger-biskop Anne Lise Ådnøy griper inn og stanser arrangementet.

Vi vet ikke nøyaktig hva som hadde blitt sagt i kirken dersom møtet hadde gått som planlagt. Men vi vet nok om Verrett til å kunne si at det han praktiserer, skiller seg fra tradisjonell kristen tro.

Det er et sentralt kjennetegn ved den kristne kirke at den er åpen for alle. I Den apostoliske trosbekjennelsen blir troen på «en hellig, allmenn kirke» fremhevet. Det stilles ingen krav til åndelig cv for å være velkommen. Samtidig er ikke kirken uten profil.

Jesus omtalte seg selv som veien, sannheten og livet, og sa at han er den eneste veien til vår himmelske Far. Det betyr selvsagt ikke at troende kristne ikke han ha lærerike samtaler med mennesker som tilhører andre trosretninger. Men en kristne kirke kan ikke anerkjenne ikke-kristne religioner som frelsesveier.

Kirkefaderen Augustin skal ha sagt noe av det klokeste som har blitt uttrykt av et menneske, da han sa at «Du har skapt oss til deg, Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg.»

For en uke siden var den tidligere Trump-rådgiveren Steve Bannon på norgesbesøk. Under Nordiske Mediedager i Bergen ble han intervjuet av Aftenpostens USA-korrespondent Christina Pletten. Hun var godt forberedt, og stilte Bannon en rekke spørsmål som gjorde at tilhørerne fikk anledning til å bli litt bedre kjent med hvordan han tenker.

Et av de øyeblikkene jeg nok kommer til å huske best, var da hun spurte om radikal kristendom kunne tenkes å utgjøre en samfunnsutfordring på linje med radikal islam. Bannon svarte med å be Pletten definere radikal kristendom for ham, for det hadde han visst ikke sett så mye til.

Det de fleste først legger merke til ved Bannons uttalelse, er nok at han avviser forsøket på å sidestille radikal kristen med radikal islam. Men det var en annen side ved Bannons uttalelse som det også er verdt å tenke over. Han sa at han ikke hadde sett noe særlig til radikal kristendom.

Er det nødvendigvis et godt tegn? Er det ikke snarere tvert imot, at verden trenger mye mer radikal kristendom?

Ordet radikal betegner det å gå til røttene. Kristendommens røtter spores tilbake til vår jødisk-kristne historie, men aller mest konkret spores de tilbake til Jesus Kristus. Han er historiens viktigste person, og ønsket om å være radikal i det å ligne ham, er det beste hver og en av oss kan gi til samfunnet rundt oss.

Det å være en radikal kristen er uforenlig med fremmedfrykt. Det er uforenlig med undertrykkelse og hets. Det er uforenlig med voldsbruk utenfor de rammene lovverket gir til blant andre politiet. Det er uforenlig med en avvisning av at vi alle er feilbarlige mennesker som trenger tilgivelse. Det er uforenlig med å rangere noen mennesker som mer verdifulle enn andre.

Her kan vi trekke en linje fra Bannons opplevelse av ikke å ha sett så mye radikal kristendom, til ønsket om å invitere en sjaman inn i kirken. I og for seg trenger det ikke være galt å ha representanter for andre trosretninger på besøk på ulike slags arrangementer i kirkerommet.

Men tenk hvor mye bedre det hadde vært dersom den kristne kirke i Vesten ville opptre med en helt annen frimodighet på evangeliets vegne. Spørsmålet skulle ikke først og fremst være hvordan man kan sørge for at rammene er vide nok til at også en sjaman kan forkynne sitt evangelium.

Spørsmålet for en kirkelig ledelse skulle snarere være hvordan man kan legge til rette for at Jesu budskap blir formidlet så kraftfullt, så autentisk, ja, så radikalt som mulig.

Hvis vi ønsker å tro Jesus på hans ord om at han er den ­eneste veien til Gud, blir det underlig å samtidig ville ­inkorporere eksplisitte elementer fra andre religiøse sammenhenger i den kristne kirke. Det betyr ikke at vi ikke kan lære av andre.

Kristne kan nok lære noe om fromhetsliv, for eksempel når det gjelder bønnevaner, av troende muslimer. Og vi kan lære noe om å søke indre hvile fra østlige religioner.

Men en kristen kirke kan og må frimodig fastholde at vårt privilegium som troende er å be til Gud i Jesu navn. Og at det bare er hos Gud at vi kan finne den virkelige indre hvile, slik Augustin uttrykte det.

Det kan være vanskelig å definere nøyaktig hvor grensene går for hvilke utsagn som hører hjemme i et kirkelig arrangement. Noen ganger er det lett, men ikke alltid. Men snarere enn å oppsøke denne grensen, skulle man søke et annet orienteringspunkt.

Vi trenger mer radikal kristendom. Av den typen Jesus Kristus forkynte. Han er både sjamaner, imamer, guruer og alle jordens konger og fyrster langt overlegen. Det er når hans gode nyheter blir formidlet med varme, visdom, mot og kraft at den kristne kirke er der den skal være.