Det staten ikke kan hindre

Kampen mot mobbing og trakassering kan kjempes med full støtte fra kristne trossamfunn. Kampen for trosfrihet går hånd i hånd med denne.

Under Kristelig Folkepartis landsmøte i april, stilte da påtroppende partileder Kjell Ingolf Ropstad til intervju i Dagbladet.

Han fortalte om sin egen tro, og forklarte hvordan han tenker om skjelning mellom tro og politikk. Noen av svarene han ga har blitt møtt med kritikk.

Da Dagbladets journalist spurte om Ropstad mener barn bør lære om himmel og helvete, svarte Ropstad at «jeg er opptatt av at det skal være trosfrihet i dette landet. Så ja, det mener jeg opplagt må være opp til ulike trossamfunn.»

Så er det ikke spesielt overraskende at Ropstad også ble spurt om hvorvidt det er riktig at unge mennesker skal vokse opp i miljøer der det blir forkynt at «det å leve som homofil er synd».

Også her svarer Ropstad prinsipielt ryddig at dette er en del av trosfriheten. Det oppsiktsvekkende ville være om Ropstad hadde svart det motsatte. En samlet kristen tradisjon fastholder ekteskapet som en ordning for mann og kvinne, og som den arenaen hvor den menneskelige seksualitet er ment å skulle få sitt utløp.

Hvis den norske staten anno 2019 skulle gå inn og forby at en slik tenkning blir forkynt, ville man dermed sette seg over en ganske lang og omfattende historie. Men til alle tider står menneskene i fare for å tro at vi vet bedre enn dem som har levd før oss. Ikke minst i våre dager, hvor tilgangen til informasjon er enorm.

Da er det også lett for at vi både undervurderer de etiske refleksjonene hos fortidens mennesker, og at vi overvurderer vårt eget etiske kompass.

Ikke minst står vi også til enhver tid overfor trangen til å kontrollere andres meninger og standpunkter. Den faren kan være særlig aktuell i samfunn som det norske, hvor vi har hatt en relativt homogen befolkning, og hvor vi opererer med høy tillit til myndighetene.

I tiden fremover må vi nok belage oss på at den politiske styringsiveren kommer til å gi seg utslag som vil ramme kristne i ulike leire. Det er ingen tvil om at kristen forkynnelse kan oppleves støtende. Slik har det vært gjennom hele den kristne kirkes historie.

Når man fra statens side gjerne vil minimere risikoen for at noen kan føle seg støtt, og når den kristne tro har tapt terreng i lang tid, kan det synes tilforlatelig å gå inn for nye restriksjoner som vil gjøre det vanskelig å forkynne blant annet et tradisjonelt syn på ekteskapet.

I praksis vil det være umulig for staten å forby slik forkynnelse. Man kan nok trekke tilbake offentlig støtte, og man kan innføre ulike slags begrensninger som vil gjøre det vanskeligere å stå for en bibelsk forankret etikk.

Men det finnes mengdevis av eksempler på kristne mennesker som lyder Gud mer enn mennesker, og som ikke lar seg kue når ulike slags myndigheter pålegger dem å bryte med sin kristne overbevisning for å passe inn i samfunnet.

Likevel skulle det være unødvendig å komme dit. For det er ikke slik at kristne ønsker å komme i konflikt med myndighetene. Og troende kristne står vanligvis ikke fremst i køen blant dem som tyr til hets eller hatretorikk.

Kampen mot mobbing og trakassering kan kjempes med full støtte fra kristne trossamfunn. Kampen for trosfrihet går hånd i hånd med denne.