Knalltøft for Ropstad, men langt fra umulig

Ingen KrF-leder har hatt en mer krevende jobb foran seg, enn han som blir valgt lørdag. Men de som nå spår partiets snarlige død, kan komme til å måtte spise i seg ordene sine.

Ledervalget på KrF-landsmøtet kommer ikke til å bli noen thriller. Det eneste spenningsmomentet er om noen såkalte røde delegater vil markere at de er langsinte etter høstens retningsvalg, ved å stemme blankt når Kjell Ingolf Ropstad skal velges.

Sørlendingen mangler nemlig helt og holdent konkurrenter. Den ene mulige lederutfordreren etter den andre har sagt blankt nei. De misunner tydeligvis ikke Ropstad den oppgaven han står overfor. Og det er ikke så vanskelig å forstå. For å bruke et uttrykk som stammer fra en bok KrF-erne kjenner godt: Kjell Ingolf Ropstad får en Urias-post.

For det er et parti i dyp splittelse og med gjennomsnittet av meningsmålinger godt under sperregrensen, Ropstad nå tar over.

Det er en meget komplisert ligning han må løse for å lykkes. Fløyene må forenes, sårene leges, ny entusiasme skapes, og deretter må KrF loses over det magiske nivået på fire prosent.

Stortingsvalget i 2021 blir Kjell Ingolf Ropstads eksamen. Havner partiet over sperregrensen, har han lyktes med lederjobben. Blir det 3,9 eller dårligere, er det svarte natta både for Ropstad og partiet. Det er velkjent at utfordringen er formidabel.

De fleste kommentatorer maler da også KrFs fremtidsutsikter i ganske så dystre farger. Vi, for vår del, er også opptatt av å peke på de positive mulighetene som nå finnes. For de eksisterer virkelig. Og egentlig er de ikke så vanskelig å få øye på heller, bare man ser etter dem. Man kan for eksempel ta en titt på det mannskapet Kjell Ingolf Ropstad nå får med seg. Olaug Bollestad fratrer som fungerende partileder på dette landsmøtet og går tilbake til jobben som nestleder.

Men de fem månedene hun har fått helt på toppen av KrF og de tre som landbruksminister, har vist at vi snakker om en politiker av format. I denne perioden har det politiske Norge fått møte en KrF-sjef som faktisk har mange av de samme personlige egenskapene som særpreget forgjengeren Knut Arild Hareide.

Bollestad har en avvæpnende stil preget av selvironi, humor og villighet til å by på seg selv. Alt sammen kvaliteter som partiet fortsatt trenger.Ingelin Noresjø som andre nestleder, er også et spennende navn. Hun representerer rød side, og valget av henne viser at snakket om å samle partiet ikke bare er tomme ord.

Nordlendingen Noresjøs kandidatur er også viktig for å markere at KrF fortsatt har landsomfattende ambisjoner. Men kanskje er henne kristendemografiske profil enda mer interessant. Som hun fortalte i Dagen på fredag, har Ingelin Noresjø bakgrunn fra karismatisk menighetsliv. I slike sammenhenger finnes det et betydelig velgergrunnlag for KrF.

Men disse miljøene har vært tungt underrepresentert i styre og stell i partiet, ikke minst på lederplan. Nå er også det bildet i endring.Så kan det komme til å vise seg at det elendige valgresultatet sist gang faktisk er til fordel for Kjell Ingolf Ropstad.

I 20 år har det gått jevnt nedover for KrF ved valgene, helt frem til nestenkatastrofen i 2017 da partiet berget seg så vidt med 4,2 prosent. Hvis Ropstad slår dette resultatet ved høstens kommunevalg eller ved stortingsvalget om to år, har han faktisk klart noe som verken Valgerd Svarstad Haugland, Dagfinn Høybråten eller Knut Arild Hareide noen gang maktet: Å snu den nedadgående trenden for KrF. Det skal faktisk ikke så veldig mye til.

Sist, men ikke minst: Det lysner i øst. KrFs søsterparti i Sverige, Kristdemokraterna, var nærmest avskrevet før valget der borte i fjor høst. Etter flere år under sperregrensen på meningsmålingene var det så og si opplest og vedtatt at partiet ville forsvinne ut av Riksdagen og dermed havne på svensk politikks skraphaug. Men det var det stikk motsatte som skjedde.

Kristedemokraterna gjorde et brakvalg og har fortsatt oppgangen siden. Partiet har vokst blant annet ved å legge an en mer konfronterende stil. Der borte har de mot til å si klart at de kristne verdiene er de beste. At det er denne kulturarven som er grunnlaget for våre gode, vestlige samfunn. De tør å si i klartekst at de kristne verdiene er bedre enn andre verdier som har bygget andre samfunn, for eksempel de islamske.

Kristdemokraterna legger vekt på kristendom også som identitetsmarkør, kulturarv og tradisjon. Det er en type budskap som gjør partiet interessant også for grupper som ikke sliter ut kirke- eller bedehusbenker, men som likevel mener at kristne verdier er viktige.Med et slikt budskap har «svenske KrF» nå etablert seg på nivåer over ti prosent.

Den svenske suksesshistorien viser at det faktisk er mulig for et kristent parti å vokse sterkt også i vår tilsynelatende sekulære tidsalder. Vi kan ikke forstå annet enn at det må være til inspirasjon også for norske kristendemokrater.