Utgiftspartiet

Arbeiderpartiet har hatt sin tradisjonelle storsamling i Oslo sist helg, den 67. i rekken. Ikke uventet langet mange talere ut mot den sittende regjering med anklager som at politikken den fører skaper svakere fellesskap og større forskjeller.

En konkret anklage i innledningstalen til partileder Jonas Gahr Støre var at Solberg-regjeringen ikke har kommet med et eneste forslag til sosiale reformer i løpet av fem og et halvt år ved makten. Men Arbeiderpartiet har styrke og mot til å komme med forslag til forbedringer, viste det seg på landsmøtet. God råd har de også, i opposisjon:

På sikt vil de likestille tannhelse med andre helsetjenester. Ifølge partiets egne beregninger vil det koste 10 milliarder kroner. Men først skal gratis tannbehandling utvides til å gjelde alle opp til 21 år, og de som er i aldersgruppen 22-25 skal få halv pris. Den reformen vil koste 470 millioner kroner.

Men det stopper ikke der: De vil innføre gratis skolemat for alle elever i grunnskolen. Pris: 2,3 milliarder kroner. Dessuten har de vedtatt gratis SFO/AKS for alle førsteklassinger. Det koster nye 1,1 milliarder.

Disse vedtakene vil altså koste staten 13-14 tusen millioner kroner årlig. Da var det kanskje like greit at landsmøtet ikke stemte over forslaget om å bygge Nord-Norge-banen, slik fylkespartiene i nord ønsket. SV-landsmøtet i forrige uke vedtok en uttalelse som sier at banen må bygges straks.

I en utredning fra 2011 blir prisen for å forlenge jernbanen til Tromsø antatt å ligge på mellom 40 og 60 milliarder kroner. 15. mai skal det foreligge en ny utredning. Den vil Arbeiderpartiet vente på før stortingsgruppa skal ta stilling i spørsmålet. Det er sikkert fornuftig.

Men tilbake til tennene. Vi husker landsmøtene i både 2009 og 2011 som begge gjorde samme vedtak som årets landsmøte: Tannhelse-tjenester skulle inn som del av det offentlige helsetilbudet.

Vi husker også fortvilelsen hos partiledelsen som for all del ikke ønsket slike rådyre vedtak som de visste ville bli vanskelig å gjennomføre. Begge de to første vedtakene ble senere annullert. Det viste seg altså at landsmøtene hadde glefset i løse luften, uten å bite skikkelig fra seg.

Da blir følgende spørsmål aktuelt: Er det best å ikke komme med løfter om store og kostbare sosiale reformer som blir vanskelige å sette i verk? Eller er det bedre å komme med løfter om store løft gang på gang, løfter som viser seg å være for store til å gape over?

På 80-tallet lanserte Kåre Willoch uttrykket «utgiftspartiene». Det var myntet på samtlige partier, bortsatt fra hans eget Høyre. Uttrykket sammenfattet at andre partier var ivrige i arbeidet med å bruke statens penger, men ikke så ivrige når det kom til inndekningen.

De siste årene er det spesielt Venstre og KrF som har fått merkelappen «utgiftspartier», med Frp som avsender. Etter helgens Ap-landsmøte er det ingen ting til hinder for at at også det største opposisjonspartiet kan inkluderes i denne gruppen.