Barna våre streiker for fremtiden

Det første oppdraget Gud gav menneskene var å ta vare på jorda.

I løpet av mars måned har tusener av skoleelever streiket for klimaet over hele kloden. De har strømmet ut på gater og torg med hjemmesnekrede plakater og forlangt at foreldre- og ­besteforeldregenerasjonen tar oppgjør med sine miljøsynder.

Vi voksne kan synes at de er søte og sjarmerende. Eller ­fryktelig irriterende. Vi kan bagatellisere det de holder på med. Eller la oss provosere. Vi kan kritisere dem for å ha et lite konsistent budskap.

For ikke å leve som de lærer når de roper høyt om å leve grønt, men vil bli kjørt på trening. Når slagordene hyller gjenbruk, mens de selv krever å få den ­nyeste, dyreste jakka.

De er ikke perfekte. Men det er neimenn ikke vi som er ­foreldrene eller tantene og onklene deres heller. Vi vet så ­inderlig vel at vi burde tatt rev i seglene og levd mer miljøvennlig, men makelighet og gamle vaner trumfer altfor ofte gode forsetter.

Vi deler jo de unges bekymring for miljøet, selv om mange av oss er flinke til å fortrenge denne bekymringen i det dag­lige. Selv kjenner jeg uroen gnage når jeg ser at breene smelter.

Når min barndoms sikre vårtegn, vipa og staren, ikke kommer lenger. Når det nesten ikke er mulig å få fisk på kroken, når plasten fyller hvalens mage og reirene til lundefuglen på Runde. Når stormene blir kraftigere, det kommer mer regn og skredene dundrer oftere og bredere nedover fjellsidene.

Tanken på hvordan menneskeheten skal klare seg hvis biene forsvinner, kan få det til å svimle for noen hver. Allerede nå ser vi hvordan mangelen på ferskvann skaper ­konflikter i Midtøsten og miljøkatastrofe i Sentral-Asia.

Og vi ser ­hvordan et stigende havnivå rammer de fattigste og svakeste­ i ­Bangladesh. Utfordringene er overveldende. Følelsen av ­maktesløshet kan bli påtrengende.

Derfor er det så forfriskende å se alle disse ungdommene som plutselig løper ut i gatene og krever endring. Det er en kraft og vitalitet i de unges demonstrasjoner som vi knapt har sett maken til på miljøfeltet før. Det gir håp.

Samtidig gjør det inntrykk å merke alvoret som ligger under hos de streik­ende ungdommene. Mange av de streikende ungdommene er oppriktig redd for sin egen fremtid. De kan ikke tillate seg å resignere og se en annen vei, slik generasjonene før dem ofte har gjort.

Det er dette alvoret som gjør at opprøret har spredt seg så vidt. Det begynte, som vi vet, med den svenske tenåringen­ Greta Thunbergs «Skolstreik för klimatet». I fjor høst satt hun tre uker utenfor den svenske Riksdagen for å ­protestere mot mangelen på handling mot klimakrisen.

Nå i mars har hundretusener av ungdommer demonstrert i Sydney og ­Calgary, Bogotá og Helsinki, Oslo og Bergen – og en mengde andre byer, og de varsler at de vil fortsette.

Fridays for Future er blitt et begrep. I går demonstrerte­ de unge igjen. Én av klimastreikerne var Simran Sophia ­Skulberg de Souza (12) som er elev ved Mathopen skole. I et leserinnlegg i Bergens Tidende skriver hun at «våre foreldres generasjon har ikke klart å gjøre noe med klimakrisen vi står overfor. Derfor er vi nødt til å inspirere foreldrene våre og tvinge myndighetene til handling».

Samtidig gir hun uttrykk for frustrasjon over at voksne som ofte klager over at hennes generasjon bare sitter med nesen ned i en skjerm, ikke gir dem mer støtte når de løfter blikket fra skjermen og engasjerer seg om noe som er større enn dem selv.

En annen av de streikende er Carmen Bjørg Gómez Svanes (18), elev på St. Paul skole i Bergen. «Å ta vare på jorda er en kristen plikt», sier hun til Dagen. Hun mener Jesu ord om nestekjærlighet også må få konsekvenser for vår holdning til miljøkampen, fordi klimakrisen rammer de fattige hardest.

Det første oppdraget Gud gav menneskene var å ta vare på jorda. Derfor har forvalteransvaret alltid hatt en viktig plass i kristen tenkning. Nå er det vi som bærer dette ansvaret.

Det er en påtrengende utfordring de streikende skole­elevene har gitt oss denne våren. Den er ubehagelig, men også oppmuntrende. Vi skylder dem å svare på utfordringen. Vi skal møte dem med respekt, heie på engasjementet og gi konstruktiv veiledning der det trengs.