DEBATT: Kvinnebevegelsen håper
...
DEBATT: Kvinnebevegelsen håper på en rekordstor ja-til-abort-mønstring på 8. mars. Her fra en demonstrasjon for abortloven i november i fjor. Foto: Trond Solberg, NTB scanpix
leder
Det siste KrF trenger
Del
KrFs nye aborttilhengere undervurderer kraftig hvor stor betydning engasjementet for ufødt liv har for partiets velgeroppslutning.

Striden rundt fosterreduksjon og abortlovens paragraf 2c har ført til den heftigste debatten om abort her i landet siden den nåværende loven ble vedtatt helt tilbake i 1978. Mens adgangen til selvbestemt tvillingabort nå fjernes av den borgerlige regjeringen, gjør kvinnebevegelsen seg klar til det de håper skal bli en rekordstor ja-til-abort-mønstring på 8. mars. På kort tid har abortspørsmålet beveget seg fra å være en ikke-sak til å nærme seg toppen av den politiske dagsorden.

Det ser vi på som svært positivt. I denne saken er det nemlig stillheten som er vår største fiende. Det må aldri bli taust om den uretten som daglig begås mot ufødte mennesker på norske sykehus. Mot de som er vårt samfunns aller svakeste.

Det er Kristelig Folkeparti som har klart å dra i gang denne nye debatten, og det skal de ha en stor takk for. Selvfølgelig påløper det også personlige kostnader når man fronter så omstridte saker. De har åpenbart vært aller størst for påtroppende partileder Kjell Ingolf Ropstad.

Desto mer uforståelig blir det derfor at flere partitopper nå nærmest river ned det som Ropstad har bygget opp. Det gjør de ved å gå offentlig ut og argumentere for å endre KrFs abortstandpunkt. De vil rett og slett avblåse partiets abortmotstand og akseptere abortloven slik den er i dag.

Vårt Land har kontaktet en rekke sentrale partifolk som mener at programmet bør endres på dette punktet. De fleste har snakket anonymt med avisen, men noen få tør også å stå for det de mener.

Det gjelder fylkesleder Erik Næs i Telemark KrF, som mener at partiet bør gå inn for selvbestemt abort frem til uke 12 og dessuten avblåse motstanden mot den såkalte diskrimineringsparagrafen 2c. Trønderprofilen Geirmund Lykke sier til avisen at han nærmer seg det samme standpunktet om selvbestemmelse. I artikkelen siteres også partiets uoffisielle sjefsideolog Erik Lunde på at «kvinnen må ha siste ordet».

En avblåsning av kampen for det ufødte liv er det absolutt siste KrF nå trenger. Partiets tillitsvalgte behøver for tiden ikke å leie seg skrekkfilm for å bli vettskremt. Det holder med å lese meningsmålinger som viser en KrF-oppslutning helt nede på 2,5 prosent, det laveste nivået som er målt så lenge det er gjennomført galluper i dette landet.

Den partisplittelsen som Knut Arild Hareide tvang igjennom i regjeringsspørsmålet, har kostet mye, kanskje mer enn de fleste har innsett. Hvis man nå skal splittes på nytt i den saken som historisk sett har vært det viktigste ideologiske spørsmålet for KrF, så spørs det hvor mye som til slutt blir igjen av partiet.

KrFs nye aborttilhengere undervurderer kraftig hvor stor betydning engasjementet for ufødt liv har for partiets velgeroppslutning. Jeg har fortsatt til gode å møte noen som sier at de stemmer KrF fordi partiet har så genial økonomisk politikk, skattepolitikk, næringspolitikk, samferdselspolitikk eller landbrukspolitikk. Det er mulig de finnes. I så fall vil jeg gjerne hilse på vedkommende.

Derimot har jeg møtt mange som sier at de velger KrF på tross av uenighet på andre områder, nettopp fordi dette partiet er det eneste som gir en stemme til de stemmeløse. Når man står der i ensomheten bak valgavlukkets gardin, så er det nok mange som tenker slik: KrF er i hvert fall det eneste partiet som kjemper for den viktigste menneskeretten av alle, retten til å bli født.

Enkelte later til å tro at bare KrF sliper vekk de skarpe kantene, for eksempel engasjementet for ufødte liv, så vil velgerne strømme til partiet. Det er svært naivt. Tvert imot vil en mer utydelig profil bare skape ytterligere problemer. For hvis partiet ikke lenger har noe særpreg, hvorfor skal man stemme på dem da?

Skal KrF ha noen fremtid i norsk politikk, må det fortsatt være et parti som skiller seg ut.