Få flyktningbarna tilbake på skolebenken

Det snakkes om en tapt generasjon, og det advares mot både sosiale og sikkerhetsmessige konsekvenser når denne frustrerte generasjonen vokser opp

Stortingets kommunal- og forvaltningskomité er denne uken på reise i Jordan og Libanon, to av landene som har tatt i mot flest krigsflyktninger fra Syria. Målet med turen er å lære om hvordan flyktningkrisen har påvirket mottakerlandene og hvordan flyktningene best kan hjelpes.

Dette doble fokuset er viktig. Den langvarige flyktningkrisen har hatt store konsekvenser for begge land. I mars har konflikten i Syria vart i åtte år, men flyktninger strømmet til Jordan og Libanon lenge før det. Ikke minst kom det mange som følge av invasjonen i Irak i 2003 og borgerkrigen som senere utviklet seg.

I Jordan og Libanon ble hjelpekapasiteten strakt til bristepunktet. Det samme gjaldt presset på infrastruktur som elektrisitet, vann og boliger, helsetjenester og skoletilbud. For innbyggerne fikk krisen direkte konsekvenser for lommeboken, fordi prisene steg og konkurransen om jobbene hardnet til.

Å avlaste mottakerlandene er derfor nødvendig av flere grunner: Fordi det er urimelig at de skal bære en så stor del av byrden som de har gjort til nå, for å dempe potensielle konflikter mellom flyktningene og den nasjonale befolkningen og ikke minst for å sikre at flyktningene får nødvendig hjelp.

For Kommunal- og forvaltningskomitéen, som har innvandringspolitikk som ansvarsområde på Stortinget, er særlig det siste punktet relevant. Fra Jordan og Libanon meldes det at en del internasjonale humanitære organisasjoner nå har trappet ned på innsatsen. Andre kriser i verden konkurrerer om knappe ressurser. Resultatet er tøffere kår for flyktningene, enten de bor i fillete telt i Bekaadalen i Libanon, eller i den enorme Zatari-leiren i Jordan.

De som kan, har begynt å flytte hjem til Syria. Men mange kan ikke. Fordi hjemmene er bombet til støv og de ikke har noe å flytte hjem til. Fordi sikkerhetssituasjonen fremdeles er uavklart i deler av land­et. Og fordi den internasjonale boikotten av Syria l­egger en effektiv brems på gjenoppbyggingen.

Mange har ikke noe valg. De må fortsatt leve som flyktninger i telt, containervogner og overfylte leiligheter i nabolandene. I et intervju med Dagen lørdag argumenterte Kari Kjos (Frp), nestleder i den nevnte komitéen, for at det mest effektive er å hjelpe flyktningene i nærområdene. I tillegg til primærbehov som bolig og helse, er det i så fall særlig to områder det nå trengs en massiv innsats.

Kvinnenes sårbare situasjon er det ene. Omfanget av vold i nære relasjoner øker i flyktningbefolkningen, noe som særlig går ut over kvinnene. Mange familier har dessuten mistet sine mannlige forsørgere, slik at stadig flere kvinner må bære forsørgerbyrden alene. Kvinnene trenger beskyttelse mot vold og hjelp til å skaffe seg inntekt.

Det andre området er skole. Hundretusener av barn har mistet årevis av skolegangen sin på grunn av krigen i Syria. Mange vokser opp uten å ha lært å lese og skrive. Det snakkes om en tapt generasjon, og det advares mot både sosiale og sikkerhetsmessige konsekvenser når denne frustrerte generasjonen vokser opp.

Disse barna må hjelpes tilbake på skolebenken. I flyktningleirene som ellers i verden er foreldre opptatt av barnas fremtid. Hensynet til barna nevnes ofte som grunn for hvorfor de ønsker å emigrere til Vesten. Skal de klare å se for seg en fremtid i hjemlandet eller nærområdene, må de se at det finnes mulighet for barna sine der.