FROKOST: Det er ikke alltid at
...
FROKOST: Det er ikke alltid at selv karismatisk orienterte kristne helt får seg til å sette ord på det. Men dypest sett er det dette det handler om. At Jesus Kristus, han som ble født av jomfru Maria, som ble korsfestet, døde og stod opp igjen, han lever i dag og kaller menneskene til barnekår hos Gud. Det var derfor flere hundre mennesker stod i matkø i Stokke i Vestfold en fredag morgen i februar, skriver Tarjei Gilje. Foto: Bjørn Olav Hammerstad
lederartikkel
Åndens frokost
Del
Der jeg satt ved frokostbordet og så på folkene rundt meg, kjente jeg meg takknemlig som fikk være der.

Fredag morgen var jeg tidlig ute til frokosten på Pinsebevegelsens lederkonferanse Led 19. Dermed kunne jeg sitte ved bordet i den digre kantinen i Oslofjord Convention Center og betrakte de mange deltakerne som etter hvert dannet en ganske lang matkø. Det var et rørende syn.

Pinsebevegelsen er på mange måter ikke bare én bevegelse, den er minst tre. Man har Salt og Hillsong-menighetene med en utpreget moderne møteform, man har de mange tradisjonelle lokale menighetene rundt i bygder og byer, og man har de tunge storbymenighetene som Filadelfiakirken i Oslo, Filadelfia i Kristiansand og Vennesla, Klippen i Sandnes, Tabernaklet i Bergen og Betel i Trondheim.

I realiteten er de tradisjonelle pinsemenighetene klart flest, men de senere årene har det vært mest offentlig oppmerksomhet knyttet til de mer moderne grenene av bevegelsen.

Pinsebevegelsen i Norge er, i motsetning blant annet til den svenske søsterbevegelsen, nokså løst sammenknyttet. De har tatt en del skritt i retning av sterkere samordning, men den utviklingen tar tid. Og det er fremdeles usikkert hvor langt pinsemenighetene ønsker å bevege seg i retning av å bli et kirkesamfunn.

Ønsket om å kunne styre seg selv sitter dypt i ryggmargen. Men Pinsebevegelsen er en vekkelsesbevegelse. Det har de felles på tvers av de interne grupperingene.

De er redde for å stivne hen, og de er opptatt av at Den hellige ånd får blåse sin livgivende vind på den kristne kirke. De er opptatt av at mennesker skal få møte Jesus, og at forvandlede liv kan få påvirke og forandre omgivelsene.

Men de er ikke blinde. De ser det samme som kristne i andre sammenhenger ser. De er fullt klar over at mange menigheter og forsamlinger rundt i landet er nedleggingstruet. De ser at det mange steder er vanskelig å opprettholde etablert arbeid. Og de vet ikke helt hva de skal gjøre for å snu trendene.

En del av dem har de senere årene brukt mye krefter på å analysere nettopp trendene. I 1. Krønikebok leser vi om noen fra Jissakars stamme «som hadde innsikt i å tyde tidene.» Slik innsikt har blitt tillagt økt vekt i mange kristne miljø i senere tid. Og det finnes mange gode grunner til det.

Men så synker nok erkjennelsen også inn om at heller ikke dette er nok til å snu utviklingen. Dermed kan fortvilelsen komme til å kvele entusiasmen. Hva skal vi gjøre? Det ville være naivt å utgi seg for å ha enkle og entydige svar på akkurat det spørsmålet.

Det indre spennet i Pinsebevegelsen sier i seg selv noe om at vi her står overfor komplekse problemstillinger med dype og brede historiske røtter. Og vi finner lignende indre spenn både i Norsk Luthersk Misjonssamband og bedehusbevegelsen for øvrig, i flere frikirkelige sammenhenger, og ikke minst i Den norske kirke. Da har vi ikke engang nevnt de historiske ortodokse og katolske kirkene.

Forståelsen av hva det i praksis vil si å være en kristen kirke i tiden, er mangfoldig. For å si det forsiktig. Vi har alle med oss en bagasje fra vår egen oppvekst, og kjenner oss i større eller mindre grad knyttet til den. Vi møter alle hverdagen med noen forutsetninger, og det kan ta lang tid å korrigere etablerte forestillinger.

Men samtidig som vi gjerne overvurderer hva vi kan få gjort på kort sikt, undervurderer vi kanskje hva vi kan få gjort på lang sikt. Dét slo meg sist jeg var på Oslofjord Convention Center, under Misjonssambandets generalforsamling i sommer. NLM er ikke først og fremst kjent for å være hipp og kul.

Men om man går inn i denne bevegelsens røtter og ser hvor dyptgripende endringsprosesser den organisasjonen faktisk har vært gjennom, kan man bli både imponert og rørt. Sånn er det også med Pinsebevegelsen.

Om man går bare 20 år tilbake i tid og sammenligner den bevegelsen som fantes da med den bevegelsen vi ser nå, er kontrastene ganske slående. Man har vært villige til å se på seg selv og sin egen historie med et kritisk søkelys.

Man har vært villige til å spørre om det er sider ved det man har holdt for kjært som faktisk står i veien for evangeliet. Og man har satset bevisst på barn og unge. Fortsatt vil det nok være sånn at analysene varierer. Og flere virkelighetsforståelser vil nok måtte leve side om side også her.

Men der jeg satt ved frokostbordet og så på folkene rundt meg, kjente jeg meg takknemlig som fikk være der. For det er ikke spesielt lukrativt å være menighetsleder. Og de fleste av dem som er her, er heller ikke ansatt. I hvert fall ikke fulltidsansatt.

Deltakerne på Led er i stor grad engasjerte frivillige eller deltidsansatte mennesker som har møtt Jesus, som har fått del i troen, som har blitt innlemmet i et fellesskap, og som bruker mye tid og krefter på å dele troen med flere. Det er dypt beundringsverdig. Og det skjer i en tid hvor vi selv i Norge kan oppleve tunge samfunnsarenaer forholde seg til religion med en nærmest allergisk avstand.

Det har alltid kostet noe å være pinsevenn. Sånn er det nok fortsatt, i det lutherske Norge. Selv om Kjell Magne Bondevik stod på scenen og snakket varmt om kristen enhet, og om at det i himmelen ikke er pinsevenner eller lutheranere, men bare Jesus-venner. Det følger en kostnad med det å følge Jesus også.

Det er det fortsatt mange mennesker i verden som får erfare. Men i siste instans er det evangeliet Pinsebevegelsen lever av. Det er evangeliet kirken lever av. Det som har så stor kraft i seg at det kan forandre menneskers liv. Det er ikke alltid at selv karismatisk orienterte kristne helt får seg til å sette ord på det.

Men dypest sett er det dette det handler om. At Jesus Kristus, han som ble født av jomfru Maria, som ble korsfestet, døde og stod opp igjen, han lever i dag og kaller menneskene til barnekår hos Gud. Det var derfor flere hundre mennesker stod i matkø i Stokke i Vestfold en fredag morgen i februar. Det var vakkert å se på.