Nytt håp for noen konvertitter

Mange har henvendt til seg KrF de siste årene for å få hjelp til å øke rettssikkerheten til konvertittene.

I menigheter over hele landet er det mennesker som er fortvilet etter at kvinner og menn de har blitt kjent med som inderlig troende kristne, har fått avslag på asylsøknad og blitt sendt ut av landet. I hovedsak har det vært snakk om afghanske og iranske asylsøkere som har blitt kjent med kristentroen på flukt gjennom Europa eller etter ankomst til Norge.

Men når norske asylmyndigheter skal vurdere saken, skiller deres vurdering seg ofte fra konvertittenes støttespillere. Mens prester og menigheter tror på at deres nye trosfeller har en ekte tro, konkluderer Utlendingsnemnda ofte med det motsatte.

For afghanske asylsøkere som har konvertert til kristen tro, er det avgjørende at Utlendingsnemnda tror dem på at de faktisk har skiftet tro og blitt reelt kristne. Hvis de blir trodd, får de automatisk opphold, siden det blir regnet som for farlig å være kristen i Afghanistan. For iranske asylsøkere er situasjonen mer sammensatt.

Der ser ikke asylmyndighetene først og fremst på om de faktisk har skiftet tro, men om de utøver den på en så utadrettet og misjonerende måte at det vil sette dem i fare i Iran hvis de gjorde det samme der. Her er det altså først og fremst en risikovurdering som blir gjort.

Det er åpenbart komplisert å granske hjerter og nyrer til en person på flukt. Derfor er det viktig at kvaliteten på beslutningene som tas er så høy som overhodet mulig. I mange menighetsmiljø blir det stilt store spørsmål ved om UNE vet hva de vil si å konvertere, og om de har den rette kompetansen til å kunne gjøre et slikt vedtak.

Mange har henvendt til seg KrF de siste årene for å få hjelp til å øke rettssikkerheten til konvertittene. Da partiet inngikk en samarbeidsavtale med Venstre og den blåblå regjeringen i 2013, fikk konvertittene et eget punkt i avtalen om utlendingsfeltet. Der het det at man skulle utrede hvordan personer som søker asyl basert på religiøs forfølgelse eller seksuell legning blir vurdert.

Utredningen kom og gikk uten at det førte til vesentlige forandringer. Derfor var det viktig for KrF å få inn et punkt i regjeringserklæringen som faktisk fører til en forandring for konvertittene.

Nå heter det at regjeringen vil sikre at det avholdes nemndmøte med personlig oppmøte, og at det gis mulighet til å føre vitner under nemndmøte i Utlendingsnemnda i asylsaker der vurderingstemaet er troverdigheten ved en konvertering. Det betyr at konvertitter i langt større grad vil selv få mulighet til å møte opp hos UNE i Oslo og forklare seg fremfor de tre personene som skal ta beslutningen.

Og ikke bare det: han eller hun kan ha med seg vitner som kan fortelle om deres kjennskap til asylsøkeren og hennes eller hans vei til en personlig, overbevist tro. Erfaringen viser at asylsøkerne som selv får presentere saken sin, oftere får opphold. Slik er det et konkret og viktig punkt KrF har fått på plass som kan føre til reell forskjell for konvertitter.

Likevel er det to sider ved punktet som gjør det usikkert. For det første er det formulert slik at det bare gjelder i saker der det er spørsmål om troverdighet. En smal fortolkning av formuleringen kan føre til at det bare er konvertitter fra Afghanistan som får denne nye muligheten.

Grunnen er at det ofte ikke er troverdig, men risiko, som er spørsmålet i Iransaker. For det andre er det usikkerhet knyttet til det generalsekretæren i NOAS, Ann-Magrit Austenå, påpekte i Dagen: At justisminister Tor Mikkel Wara (Frp) ikke vil ha det travelt med å følge opp punktet.

Å følge det opp, trenger ikke være tidkrevende eller vanskelig. Departementet kan utforme en forskrift, sende den på høring, og deretter gjøre eventuelle justeringer. I en slik runde kan de også se om formuleringene må endres, slik at de sikrer seg at de også omfatter iranske konvertitter.

Men da må det vilje til fra regjeringspartiene. Og KrF må nok sikre seg at forslaget blir fulgt raskt opp.