DISIPLER: Rektor Marit Elisabe
...
DISIPLER: Rektor Marit Elisabeth Berling (bildet) fortalte at de understreker overfor elevene at alle er disipler, enten de har et «kristent» yrke eller ei. Leger, lærere, brannmenn og -kvinner, økonomer eller journalister (!) er ikke mindre kristelige enn forkynnerne, sa hun. Foto: Tore Hjalmar Sævik
Kommentar
Hva er vitsen med bibelskole?
Del
Sett utenfra kan kanskje bibelskoler fremstå litt skumle. Hva slags skoler er dette, egentlig?

I disse dager går mange norske avgangselever rundt og lurer på hva de skal gjøre til høsten. Mange kommer til å begynne på høyere utdanning med en gang. En god del kommer til å ha et annerledes år først. Det kan være med militærtjeneste, et år på ­folkehøgskole, eller et år hvor man reiser eller jobber før man tar fatt på de videre studiene.

Men hvert år velger omkring 1.000 mennesker å bli elev ved en av de 20 bibelskolene som er med i Kristne Friskolers Forbund. Hvorfor gjør de det? De vet godt at de gjør et uvanlig valg. Ikke alle synes det er like gjevt å svare «jeg går på bibelskole» når de blir spurt hva de driver med. Bibelskole? Er det en kristelig variant av koranskole?

Da jeg var tenåring, tenkte vi at de i det kristne ungdomsmiljøet som gikk et år på bibelskole, var de ivrigste av oss. I virkeligheten var det ikke nødvendigvis sånn. Men de som hadde tatt eller fått ansvar i ungdomsarbeidet var ofte også de som satset litt ekstra og gikk et år på bibelskole.

Disse skolene kan være ganske ulike, men har det til felles at de tilbyr fordypning i kristen tro og kristent liv, og at de ikke først og fremst er innrettet for å tilby akademisk kompetanse.

Men hva er da nytten? Hvorfor skal disse skolene få offentlig støtte? Dannelse handler om mye mer enn studiepoeng. Det er ikke minst folkehøgskolebevegelsen en levende illustrasjon på. Derfor er det ikke vanskelig å forstå at bibelskolene kan ha stor betydning for elevene, både det året de går der og årene etterpå, selv om man ikke kan måle denne kompetansen i et antall studiepoeng.

På den annen side er det en utfordring for disse skolene å innrette skolehverdagen slik at de tilbyr mer enn gode opplevelser som kan være positive der og da, men som mister sin verdi når elevene tilegner seg mer livs­erfaring.

Selv fikk jeg med meg to slags bibelskoler. Den ene var en såkalt Disippeltreningsskole (DTS) i regi av Ungdom i Oppdrag, den andre var en mer tradisjonell bibelskole. Jeg er takknemlig for begge deler. Den ene, DTS-en, fant sted på Hawaii. Derfra ble det sendt misjonærer til nærmest alle deler av verden. Det gjorde dypt inntrykk å få se et slikt pulserende misjonsmiljø på nært hold.

Den andre ga en mer utførlig bibelundervisning enn det er plass til i søndagsprekener. I tillegg ga den et godt elevmiljø med rom for utvikling og refleksjon i en periode av livet hvor man er i ferd med å velge hva man selv vil stå for og satse på.

For et par uker siden besøkte kollega Tore Hjalmar Sævik og jeg den bibelskolen med flest elever her i landet, nemlig Normisjons-eide Bibelskolen i Grimstad. En ting er den nydelige beliggenheten med utsikt mot havet. At skolen ligger i den byen i landet som har flest soldager, er heller ikke noen ulempe. Men dette er ikke de viktigste kvalitetene skolen kan skilte med.

Noe av det jeg satte mest pris på å høre konstituert rektor Marit Elisabeth Berling fortelle, var at de satset på kunnskapsformidling. Elevene skal lære, og de skal få hjelp til selv å reflektere både over det de lærer og om sin egen tro.

Bibelskoleåret er av begrenset interesse hvis man lever i en slags åndelig boble som sprekker kort tid etterpå. Det er mye fint med å gi elevene gode åndelige opplevelser der og da, men det er vel så viktig at elevene fem, ti eller tjue år senere opplever å ha fått med seg både kunnskap og erfaringer som er til nytte også når de har kommet inn i en annen livsfase.

Forholdsvis mange tidligere bibelskoleelever jobber i dag som pastorer, prester, misjonærer eller i andre tydelig definerte kristne yrker. Rektor Berling fortalte at de understreker overfor elevene at alle er disipler, enten de har et «kristent» yrke eller ei. Leger, lærere, brannmenn og -kvinner, økonomer eller journalister (!) er ikke mindre kristelige enn forkynnerne, sa hun.

I denne erkjennelsen ligger noe av bibelskolenes viktigste egenart. De skal forberede elevene på yrkeslivet. Hvis ikke den utdanningen bibelskolene tilbyr faktisk er anvendelig i det videre yrkeslivet, er ikke disse skolene så relevante som de kan være.

Men hvis skolene kan fungere som en start på yrkeslivet for dem som velger en eller annen slags kirkelig tjeneste, og som en videreutdanning for kristne som velger en annen yrkesvei, er dette vel anvendte offentlige penger.

Sett utenfra kan kanskje bibelskoler fremstå litt skumle. Hva slags skoler er dette, egentlig? Fra noen hold hører jeg at tidligere bibelskoleelever prøver å skjule dette året på cv-en for å unngå ubehagelige spørsmål.

En slik problemstilling hadde Marit Elisabeth Berling aldri hørt om. Heldigvis. For det er ingen grunn til å skamme seg over at man har gått på bibelskole.

Og blant elevene kollega Sævik og jeg møtte, var nettopp muligheten til å kunne reflektere åpent, til å sette ord på også de sidene ved troen som man ikke helt forstår, viktige grunner til trivsel. Det kan vel knapt tenkes noe bedre sted for slike refleksjoner enn en bibelskole hvor ansvarlige og kompetente lærere sammen med medelevene kan bidra til sunn, kristen dannelse.

tarjei gilje