DEPORTASJON: Det tyske transpo
...
DEPORTASJON: Det tyske transportskipet D/S Donau legger fra kai i Oslo i november 1942 med norske jøder ombord. Imens pågår det en intens fluktvirksomhet i grenseområdene mot Sverige. Foto: Georg W. Fossum, NTB scanpix
kommentar
Derfor skriver vi om at jøder måtte betale
Del
Historien om norske jøders flukt under krigen er ikke komplett uten opplysningene om hva den kostet. For jødene. I kroner og øre.

Den dramatiske høsten 1942 stod samtlige norske jøders liv på spill. Hitlers endelige løsning skulle gjennomføres også her. For å redde livet, måtte fortvilte mennesker bryte opp, forlate alt og flykte. Tiden var knapp og mulighetene tilsvarende få.

I dag starter Dagen en artikkelserie om den jødiske flyktningtrafikken til Sverige. Serien tar for seg tidligere ukjente opplysninger om de summene mange måtte betale sine hjelpere for å komme seg unna arrestasjon og deportasjon.

Vår journalist Johanna Magdalena Husebye har gått gjennom dokumenter, korrespondanse, vitneutsagn og snakket med personer som tidligere ikke har uttalt seg.

Og kildene taler sitt tydelige språk om at penger har vært en større del av denne historien enn det som tidligere har kommet frem. Jøder måtte betale, selv om prinsippet var at de som hjalp flyktningene ikke skulle ta imot penger fra de sårbare menneskene.

I andre land har betaling og i enkelte tilfeller utpressing av jøder på flukt, vært en del av det offentlige ordskiftet.

Det gjelder for eksempel vårt naboland Danmark, der summene som ble betalt til båtførerne som fraktet jødene over Øresund til Sverige, har vært gjenstand for en utførlig debatt og problematisering. Det perspektivet har vært nesten helt fraværende her i Norge.

Å skrive om denne delen av krigshistorien er som å bevege seg ut i et minefelt. Verken fra den norske storsamfunnet eller fra det jødiske miljøets side har det vært noe særlig ønske om å nærme seg dette spørsmålet.

For etterkrigstidenes Norge var Hjemmefrontens renommé nærmest av nasjonsbyggende betydning. Under krigen var det mange som sviktet. Men i etterkant var det i hvert fall ingen ting som skulle få rive ned eller forvirre bildet av de som stod fremst i kampen for våre norske verdier: De som stod modig opp mot nazismen med fare for egne liv.

Men av og til gir denne berettigede hyllesten av nasjonale helter også uheldige utslag. Gråtoner blir borte. Problemer underkommuniseres. Og i blant feies grove overgrep under teppet. Alt i den gode saks tjeneste.

Det mest ekstreme utslaget av dette fenomenet er den såkalte Feldmann-saken. To grenseloser ble i 1947 frifunnet for å ha myrdet og ranet det jødiske ekteparet Rachel og Jakob Feldmann under flukten mot Sverige.

Eidsivating lagmannsrett konkluderte med at de to karene måtte drepe de forsvarsløse jødene for å forhindre at flyktningruten ble avslørt.

De ble kun dømt for underslag, det vil si at de ikke hadde oppgitt de store verdiene de hadde tatt fra det drepte ekteparet før de surret dem med telefontråd og dumpet dem i et tjern.

Men også i nyere tid har viljen til å utfylle beretningen om motstandskampen vært påfallende liten. Og de som har prøvd, har stort sett måttet tåle hard medfart. Den allment aksepterte historien om okkupasjonstiden må ikke rokkes.

Heller ikke norske jøder har ønsket så mye oppmerksomhet rundt temaet betaling for flukt til Sverige. Jøder og penger er et ømtålig tema, og har opp gjennom historien vært et yndet motiv i den antisemittiske forestillingsverdenen.

Dessuten er norsk jøder fortsatt en liten og ganske utsatt minoritet. Det er derfor fullt forståelig at mange jøder har ønsket å la fortid være fortid. Vi er dypt takknemlige til de som likevel har stilt opp med sine familiehistorier og delt det som nesten utelukkende er vonde minner.

Det er med andre ord mange grunner til at det er lagt lokk på denne siden av historien. Så hvorfor trenger da Dagen å rippe opp i dette vanskelige kapitlet i vår nære historie?

La meg først svare på hva som ikke har vært vår hensikt. Dagen har ikke noe ønske om å rive ned heltebilder. Vi skriver ikke dette for å dra ned Hjemmefronten eller andre hjelperes innsats. De som reddet jøder unna det som i de fleste tilfeller ville vært den visse død i utryddelsesleirer, er helter. Enten de tok penger for å bistå med flukten eller ikke. La det ikke være noen tvil om det.

Vi påstår heller ikke at det nødvendigvis var galt å ta seg betalt for denne typen farlig arbeid. Grenselosene og de som organiserte fluktrutene, gjorde det med sine egne liv som innsats. De satte også sine familier i fare.

Det er i det hele tatt grunnleggende galt å vurdere de valgene som ble gjort i en høydramatisk historisk periode, kun med utgangspunkt i vår egen fredelige samtid.

For det var noe ganske annet motstandsfolkene i det besatte Norge stod overfor. De måtte hver time og hvert minutt forholde seg til trusselen som potensielle angivere, norske nazister og den tyske okkupasjonsmakten representerte. Et eneste feilsteg kunne bety døden i galgen eller foran en eksekusjonspelotong.

Vi håper likevel tiden nå - 80 år etter okkupasjonen og 75 år etter at freden kom - er mer moden for å kunne drøfte også de mer omstridte sidene ved redningsaksjonene for jøder under krigen: De til dels store pengebeløpene som ble avkrevd norske jøder. Forskjellsbehandlingen mellom jøder og andre nordmenn når det gjaldt betaling.

Hva Hjemmefronten og den norske legasjonen i Stockholms visste om kommersialiseringen av deler av jødetransportene. Hvorfor historikere har vært så lite interessert i de økonomiske sidene ved jødenes flukt.

Vårt ønske er å bidra til å utfylle og komplettere historien om redningsaksjonene for jøder under krigen. I det bildet hører de tidligere ukjente opplysningene om betalt flukt så absolutt med.

Kanskje er det nå mulig med en mer nyansert samtale om disse spørsmålene. Her er vårt bidrag.

vebjørn selbekk,leder,lederartikkel,jødene,jøder,jødedom,norske jøder,andre verdenskrig,nazistene,nazister,sverige,stockholm,nazisme,antisemittisme,holocaust,jødeforfølgelsen,jødeforfølgelse,kommentar