Hva MIFF sier til UNRWA-lederen i dag

Når du leser dette, sitter kanskje MIFFs ledelse i møte med UNRWA-leder Pierre Krähenbühl. Takk til Utenriksdepartementet som lar oss treffe ham under et besøk i Oslo tidlig mandag ettermiddag.

Skiftende norske regjeringer har hatt som mål å gjøre oppholdstiden for flyktninger i asylmottak kortest mulig. Samtidig bevilger Norge omlag 200 millioner kroner årlig til UNRWA, en organisasjon som har latt stadig nye generasjoner av palestinere arve status som flyktninger i over 70 år.

Regjeringer i Norge er opptatt av å få flest i arbeid. I Midtøsten er Norge gjennom UNRWA med på å opprettholde et raskt voksende filleproletariat, millioner av mennesker som lever på andres almisser.

Men dobbeltstandarden stanser ikke her.

Norge gir årlig mange hundre millioner kroner for å «beskytte flyktninger og løse flyktningproblemer», slik FNs høykommissær for flyktninger beskriver sitt oppdrag. UNHCR har hjulpet flere titalls millioner mennesker å starte et nytt liv.

Det er bare de palestinske flyktningene som har fått sin egen separate hjelpeorganisasjon under FN-systemet. UNRWA mottar mye mer bistand fra Norge per person de hjelper enn UNHCR får til sine midlertidige bistandsmottakere. Men det er ikke det største problemet.

Det største problemet er UNRWAs oppdrag. Vi «gir assistanse, beskyttelse og politisk oppmerksomhet (advocacy)» til fem millioner palestinske flyktninger, «i påvente av en løsning på deres situasjon», skriver UNRWA. FNs forskjellsbehandling av flyktninger er åpent tilgjengelig for alle som sjekker de to organisasjonenes nettsteder.

UNHCR løser det ene flyktningproblemet etter det andre ved å integrere flyktningene der de er, eller med gjenbosetting i tredjeland. UNHCR løser den vanskelige situasjonen. De som før var flyktninger, er det ikke lenger.

UNRWA på sin side bruker milliarder av kroner på å videreføre flyktningstatusen til palestinerne i generasjon etter generasjon. UNRWA sementerer situasjonen og er blitt en del av problemet.

Da Norge hadde formannskapet i UNHCRs gjenbosettingsgruppe våren 2006, arbeidet regjeringen for «å styrke UNHCRs saksbehandlingskapasitet (…), bidra til at flere nye land tar del i gjenbosettingsarbeidet, og arbeidet for en felles gjenbosettingsinnsats for å løse fastlåste flyktningsituasjoner» (St.prp. nr. 1, 06-07).

Palestinernes flyktningsituasjon har vært fastlåst lenger enn noen andre. Likevel er det ingen initiativ fra UNRWA til å gjøre en gjenbosettingsinnsats. UNRWA avsluttet de siste tegn på slik innsats i 1959. Norske regjeringer av skiftende farge har heller ikke gjort noe.

Så lenge Norge støtter UNRWA, er vi med på å gi næring til den helt urealistiske drømmen hos palestinerne om «rett til å vende tilbake» til det som i dag er Israel. Dette er en rett som ingen andre store flyktninggrupper har fått, langt mindre deres etterkommere i fjerde generasjon.

Dersom Israel skulle bli tvunget til å åpne grensene for alle flyktningenes etterkommere, ville det gjøre slutt på den eneste jødiske staten i verden.

Ingen blir mer skadelidende for denne dobbeltstandarden enn palestinerne selv. UNRWAs arbeid har blåst bort insentiver til arbeid og investeringer i det palestinske samfunnet. UNRWA legger beslag på store menneskelige og økonomiske ressurser som kunne vært frigjort til å skape en lysere framtid for palestinerne.

I UNRWAs skoler, både i lærebøker og i kommunikasjon fra lærere, er det dokumentert et gjennomgående jødehat, oppfordring til vold mot jøder og fornektelse av jødenes historiske tilknytning til Israel. Dokumentasjon på dette har MIFF tidligere overlevert til UD.

«Ved å tillate skolebøker som utdanner elevene i en framtidig krig mot Israel, har UNRWA forrådt sin moralske forpliktelse til å beskytte palestinske barn som er under deres omsorg,» heter det i en rapport om UNRWAs skolebøker.

En rapport fra UN Watch viser til mer enn 40 Facebook-sider hvor lærere, rektorer og andre ansatte på UNRWA-skoler oppmuntrer til terror og antisemittisme.

MIFFs budskap kommer til å være krystallklart: Krähenbühl må sette i gang grunnleggende reformer av UNRWA. Hvis det skorter på vilje må Norge gi tydelig beskjed om at pengekranen skrus av.