VAKKERT: Vi snakker gjerne om
...
VAKKERT: Vi snakker gjerne om hvor sterkt og vakkert det er at Jesus så raust omfavnet de utstøtte, de marginaliserte, de underprivilegerte. Og det med rette. Også her er kvinneperspektivet høyst relevant. Men hvem målbærer den aller svakeste parten i abortspørsmålet, nemlig fosteret? spør Tarjei Gilje. Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix
Kommentar
Ærefrykt for livet
Del
Når vi står overfor urett, må vårt første ansvar være å protestere. Også når det fører til et vanskelig samtaleklima. 

Bispemøtets uttalelse om abort har blitt møtt med både støtte og kritikk. «Slik jeg leser den, støtter biskopene dagens abortlov», sa VGs politiske redaktør Hanne Skartveit til Dagen tirsdag.

I samme avis understreket flere av biskopene at de ikke har tatt stilling til selve loven. Hanne Skartveits fortolkning er likevel ikke helt uforståelig.

Bispemøtets uttalelse inneholder mye klokt om å bidra til et åpent samtaleklima. Uttalelsen er kløktig utformet, slik at ulike interessegrupper kan finne støtte for hver sine ståsteder.

En kristen kirke kan ikke nøye seg med å fastslå teologiske prinsipper, den må også våge møtet med de berørte. Her er Jesus selv det beste eksemplet. Det er et klart og positivt tegn at det som blir kalt kvinneperspektivet nå er mer fremtredende i biskopenes tenkning.

Vi kan anta at dokumentet har fått sin utforming i samtale mellom biskoper med ulikt syn på abortloven. Det har de siste dagenes uttalelser til ulike medier bekreftet. Og det står blant annet at «Fosteret er fra unnfangelsen et liv med verdi og krav på vern.» Det står at «Vi vil fremholde at menneskeverdet er gitt av Gud, og ikke avhengig av funksjonsevne.»

Slik kan man hevde at uttalelsen ikke egentlig målbærer noen grunnleggende ny lære om livet, men at man mer enn før er opptatt av å tale de gravides sak. Men her er vi også med tekstens mest utfordrende sider.

«Et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang», skriver biskopene. For mange er nok dette den mest iøynefallende setningen i dokumentet.

Og isolert sett er det nærmest umulig å være uenig i denne påstanden. Hvis det står mellom trygge aborter og utrygge aborter, vil trygge aborter føre til at færre gravide kvinner dør.

Men hvis det er dette resonnementet kirken legger til grunn, har man begynt et annet sted enn man burde kunne forvente fra et bispekollegium. I Salme 139 leser vi:

«For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv.» «Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet», står det videre i samme salme. Hvor er ærefrykten for livet i Bispemøtets uttalelse?

Hvordan er det mulig for et åndelig lederskap å uttale seg om abort uten å betone det fundamentale bruddet med kristen etikk som vår moderne abortpraksis representerer? Dette er ikke først og fremst et kvinnesaksspørsmål. Det er først og fremst et spørsmål om hvem som skal være herre over liv og død.

Det finnes mye som er tillatt etter et samfunns lover, men som en kristen kirke likevel ikke kan anerkjenne. Selv ikke Kristelig Folkeparti har klart å utforme noen fullstendig og operasjonaliserbar politikk når det gjelder abort.

De vil at «avgjørelser knyttet til liv og helse tas i dialog mellom pasient og lege.» Det er uklart hvem som skal ha det siste ordet i denne dialogen.

Dette bidrar til å illustrere hvor vanskelig det er å utforme en praktikabel politikk på et viktig og vanskelig området. Men biskopene er ikke politikere. Det er ikke deres oppgave å utforme lovverk. Derimot er det deres oppgave å forvalte en kristent forankret forståelse av livet.

Det har blitt vanlig å kritisere både Børre Knudsen og andre anti-abortaktivister for deres virkemiddelbruk. Og det blir gjerne hevdet at dette har bidratt til de steile frontene vi ser i dag. Men hvis kirken begynner analysen der, har man etablert feil utgangspunkt.

I dokumentarfilmen «En prest og en plage» fra 2014, kommer det frem at Børre Knudsen nærmest tok det for gitt at en samlet kirkelig ledelse kom til å stå opp mot abortloven.

Han hadde ikke planlagt noe liv som aktivist. Skuffelsen over biskopenes unnfallenhet bidro nok til å gjøre hans egen virksomhet mer spisset enn den ellers ville ha vært.

Hvis det nåværende Bispemøtet gjerne vil kritisere sine forgjengere, hadde det vært bedre å begynne der. Hvorfor ble Knudsen stående så alene?

Når har Den norske kirkes biskoper protestert, høyt og tydelig, mot den dype uretten som ligger i at samfunnet gjør det legalt å ta livet i egne hender?

Spørsmålet er ikke først og fremst om det bør være opp til den enkelte gravide og den hun har blitt gravid sammen med, eller om det bør være opp til en nemnd.

Snarere er spørsmålet hvem som har rett til å gå inn i Guds sted og bestemme om et foster skal få leve. Det vil fortsatt oppstå situasjoner hvor det kun finnes smertefulle og vanskelige alternativer. Da må man bruke sitt beste skjønn. Men dette kan ikke overskygge selve hovedsaken.

Vi snakker gjerne om hvor sterkt og vakkert det er at Jesus så raust omfavnet de utstøtte, de marginaliserte, de underprivilegerte. Og det med rette.

Også her er kvinneperspektivet høyst relevant. Men hvem målbærer den aller svakeste parten i abortspørsmålet, nemlig fosteret?

Hvem er det som advarer mot den dypt ukristelige dreiningen som ligger i at vi nå mer og mer vil bestemme selv både når livet skal begynne og når det skal avsluttes?

Når vi står overfor urett, må vårt første ansvar være å protestere. Også når det fører til et vanskelig samtaleklima.

Etter fredagens uttalelse må mange prester, kateketer, kristne lærere og kristne politikere - for ikke å snakke om foreldre - konstatere at Den norske kirkes biskoper overlater dette lederansvaret til andre. Det er beklagelig.

paywall
paywall