Kristne verdier ga demokrati og velstand

Det som har skjedd er ganske enkelt at mange av de forutsetninger som tidligere gjaldt for Vesten har begynt å gjøre seg gjeldende også i andre deler 
av verden.

I Sverige har det i det siste vært snakket mye om kristne verdier. En nylig gjennomført undersøkelse viser at den delen av befolkningen som ønsker et samfunn bygget på slike verdier har blitt fordoblet bare de siste fem årene – fra 20 til 40 prosent.

Et resultat som sannsynligvis har mindre med en genuin folkevekkelse å gjøre, og mer med en reaksjon på det muslimske nærværet i det offentlige rommet.

Selv medvirket jeg for en tid siden i et seminar med overskriften «Takk, gode Gud, for menneskerettighetene, eller?» der vi fikk vri og vende på den kristne troens betydning for den vestlige kulturen. I panelet inngikk to politikere, en opinionsanalytiker og en sekulærhumanist, og som ventet var meningene delte.

Men historisk er det likevel vanskelig å fornekte at Skandinavia hadde sett annerledes ut om det ikke hadde vært for den kristne religionens innflytelse.

Foruten de menneskelige frihetene og rettighetene skulle kunne nevne eksempler som utdanningsvesenet (allmenn skolegang), demokratisering (allerede på 1800-tallet arbeidet man for stemmerett for kvinner og menn i de frikirkelige menighetsmøtene) og den materielle velstanden (gudfryktige mennesker tenderer til å legge for dagen en god arbeidsmoral).

Faktum er at til og med saker som kunne beskrives somavvik fra den kristne troen - slik som hyperindividualismen og sekulariseringen - er mulige å referere til et protestantisk kristent tankesett.

Som kulturhistorikeren Dan Korn påpeker i sin bokSom om Gud fanns har til og med ateistiske svensker blitt støpt i en luthersk kristen form, der betoningen av den personligetroen har banet vei også for den personligevantroen.

Samtidig er det ikke gitt at kristendommens innflytelse kommer til å fortsette på samme måte som før. Den skotskfødte historikeren Niall Ferguson har i sin bok (og senere tv-serie)Civilization beskrevet hvordan Vesten i raskt tempo holder på å kvitte seg med de grunnforutsetninger som en gang banet vei for vår nåværende velstand - og blant disse regner han blant annet den kristne religionen.

Ferguson utfordrer oss derfor til å vende blikkene våre mot Asia, der han i alle fall delvis kobler sammen den økonomiske fremgangen i land som Kina og Sør-Korea med den kristne vekkelsen som påvirker disse samfunnene nedenfra.

Det som har skjedd er ganske enkelt at mange av de forutsetninger som tidligere gjaldt for Vesten har begynt å gjøre seg gjeldende også i andre deler av verden.

Et sannsynlig scenario, sier derfor Ferguson, er at den globale økonomien kommer til å jevnes ut: Europa kommer til å synke, mens andre deler av verden kommer til å fortsette med å stige. Selvsagt ikke bare på grunn av den kristne troens innflytelse, men heller ikke helt adskilt fra denne.

Faktum er at det også finnes forskning som viser at den viktigste årsaken til demokratiseringen av mange ikke-vestlige land står å finne i det historiske nærværet av protestantiske kristne misjonærer. Ifølge den amerikanske forskeren Robert Woodberry er det dette som er forklaringen på rundt halvparten av variasjonene i demokrati i områder som Afrika, Asia, Latin-Amerika og Oceania.

Dette betyr ikke at vi som kristne kan slå oss for brystet som om alt automatisk skulle løse seg fordi mennesker blir kristne. Derimot betyr det i det minste tre viktige ting koblet til den pågående samtalen:

1) Det er utvilsomt slik at en utbredt og levende kristen tro tenderer til å ha positiv virkning på samfunnet i stort. Dette gjelder i hele verden, og Skandinavia er ikke noe unntak.

2) Om vi fornekter dette historiske faktum kommer det til å gjøre samfunnet mer sårbart. Om vi i dag tar vare på det våre forfedre har sådd, må det jo i det minsterisikere å få negative konsekvenser om vi bytter dette ut med noe annet.

3) Det er godt og rett å fortsette med kristen misjon, også i land som i dagens situasjon stiller seg fremmede til kristen tro. Ikke bare for enkeltindividenes skyld, men også for de samfunn som de er en del av.