Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
frispark
En litt nølende pinsevenns takknemlighet
Del
Troen kan av og til 
stå i fare for å oppleves mest som en vag teori, men erfaringer 
kan gjøre den 
levende og gi håp 
til hjertene våre.

«Jeg ber om at alle i kveld må få et møte med deg, Jesus Kristus!». Sånn ber gjerne vi pinsevenner. Vi tror på Bibelen, ja. Sannhetene i den felles kristne tro og etikk, jepp. Men det som virkelig brenner i hjertet på mange i min kristne tradisjon handler nok aller mest om personlige erfaringer av Gud. Nå. Her. Jeg. Vi sammen.

Med årene har jeg blitt mer og mer glad i dette som vi kan kalle erfaringsfokus i troen. Samtidig som noen skyggesider også har blitt tydeligere for meg. Men jeg vil si at på sitt beste blir troen ved dette mer levende, tillitsfull og demokratisk. La meg forklare:

En styrke ved fokus på erfaringer av Gud er at troen oppleves som levende . Søren Kierkegaard etterlyste en sannhet som «ble en sannhet for meg». Altså at det ikke hjalp med sannheter som bare «stod der, kalde og likegyldige» om de betydde noe for oss eller ikke. Troen kan av og til stå i fare for å oppleves mest som en vag teori, men erfaringer kan gjøre den levende og gi håp til hjertene våre. Tenk at Jesus lever!

Så har jeg sett at en fallgruve med dette fokuset kan bli vår menneskelige hang mot å «konseptualisere» våre erfaringer. Det som for ett menneske oppleves frigjørende og utvidende for ens gudsbilde, kan, dersom det gjøres til et fast mønster eller en oppskrift for alle, bli begrensende og krampaktig for en annen.

Vi må alltid være ydmyke for at Gud møter oss i et mangfold av former, steder, tider og grader. Én forteller om å høre Guds stemme, en annen har aldri fornemmet noe som helst, kan hende utover en takknemlighet for håpet i troen. Et erfaringssterkt åndelig språk kan gjøre noen kristne til et b-lag selv om ingen ønsker det.

En annen styrke ved erfaringsfokus er at Gud blir god . Forholder man seg primært til Gud som et etisk ideal, et sett regler å følge, så kan man, i verste fall, ende med å forholde seg til Gud mest som en dommer og livet selv som en slags test. Her blir åndelige erfaringer potensielt frigjørende.

Den gamle jødiske salmen lyder «Smak og kjenn at Herren er god» . Joda, selvsagt har mange opplevd min kristne tradisjon i perioder som hard og streng, men på sitt beste tror jeg erfaringsdimensjonen kan ha dempet dette. For når vi erfarer Guds nærvær i bønnene, sangene, ordene, nattverden, nådegaver og fellesskapet, så smaker vi jo at han aller mest er kjærlighet. At Gud faktisk er god.

Så har jeg sett at en fallgruve her kan bli en uforløst åndelighet. Et overdrevet fokus på «mer, mer, mer» av Gud hele tiden. For siden erfaringer av Gud er så positive for oss, kan det for noen skape en rastløs søken og reising etter nye erfaringer hele tiden. Gud er liksom alltid sterkere ett annet sted, tid, eller rom.

Til sist vil jeg si at en tredje styrke med erfaringsfokuset er at troen blir demokratisk. Vi mennesker har alltid laget våre hierarkier. De sterkeste, klokeste, mest utdannede og ressurssterke har alltid fått maktposisjonene; i samfunnet og kirkene. Og disse har alltid fått definere troen og virkeligheten for alle andre.

Men da pinsedagen kom i Jerusalem like etter Jesu oppstandelse, representerte det et knusende fall for en religiøs elite. Prestene, profetene og kongenes monopol ble brutt og alle fikk Guds ånd inni seg. Siden har riktignok alle kirker, på hver våre måter, forsøkt å bygge opp igjen sånne posisjoner og skiller mellom mennesker.

I min tradisjon for eksempel gjennom sterke, hellige pastorer eller andre, nesten alltid menn, som har vært høyt hevet over resten. Men den sveitsiske teologen Walter Hollenweger kalte tungetalen for «de fattiges katedral», for på pinsedagen ble ekspertveldene revet og alle fikk frimodighet til å bære sitt bilde og bidrag til vår felles kristne tro.

Men her kan en skyggeside bli åndelig hovmod. Tanken at siden jeg har erfart Gud, skal ingen komme her og komme her. Karismatiske kristne som bygger opp igjen åndelige hierarkier med seg selv øverst og alle andre kristne tradisjoner under seg. Her har i så fall teologisk kunnskap og tradisjon nærmest blir sett ned på.

Selv har jeg ofte følt meg som en litt nølende pinsevenn. Jeg kan kjenne meg fremmed hvis bekjennelsene blir for høye, historiene for sterke og påstandene for eksklusive. Men med årene har dette blitt mykere for meg. Ingen liker alt og alle i slekten sin.

Men min slekt er en fin del av det aller største og viktigste som finnes i verden, den kristne kirke. Som heldigvis er overalt, alle steder og gjennom hele historien. Og Jesus lever! Her og nå, og vi kan alle erfare ham. Det bare ser så mye mer forskjellig ut enn vi av og til har gitt inntrykk av.

andreas hegertun,pinsevenn,frispark,debatt,tro