Statsminister Erna Solberg. Fo
...
Statsminister Erna Solberg. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB Scanpix
frispark
Der Erna Solberg tar feil
Del
Det hadde vært fint om Erna Solberg hadde rett, at verdiene som gjør det norske samfunnet til et av verdens aller beste å leve i, alltid vil være der uansett. Men jeg tror ikke det er sånn.

Statsminister Erna Solberg er en klok dame som jeg gjerne lytter til. Men i avisen Vårt Land sa hun nylig noe jeg ikke tror holder vann eller tidens tann. På spørsmål om hun trodde vi som samfunn kunne løsrive oss fra religion og fortsatt beholde de samme verdiene svarte hun:

«Jeg tror mennesker som ikke tror kan ha akkurat de samme verdiene som de som tror fordi det ligger grunnfestet i samfunnet vårt. Jeg er uenig i at vi skal avskrive historien vår og sette den vekk. Men jeg mener verdisettet står seg uansett om du tror eller ikke tror».

Akkurat dette har forfatter Joel Halldorf startet en interessant debatt om i Sverige. I motsetning til Solberg hevder Halldorf at vårt liberale demokratis beste tid ligger bak oss, dersom vi ikke samtidig anerkjenner dets avhengighet av den kristne kulturarven.

I våre europeiske samfunn har kristen kultur og verdier vært søyler vi har bygget på. Uavhengig av enkeltindividers tro har konsepter som; å så og høste, langsiktighet, ærlighet, enkeltmenneskets umistelige verdi og omsorgen for de minste preget hele samfunnet. Når noen nå i årtier har hamret løs på disse søylene, og de etter hvert noen steder har begynt å forvitre, da begynner vi også som samfunn å få et problem.

For er det virkelig sterke nok etiske og verdimessige fundamenter i det liberale demokratiet alene? Eller er menneskets natur, vår historie og den globale situasjonen nok til å si at vi trenger de søylene den kristne kulturarven representerer?

Det er en spennende beskrivelse i et veldig gammelt brev fra slutten av det første eller begynnelsen av det andre århundre, som beskriver de første kristne. Det er skrevet til en gresk mann kalt Diognetus, og det gir innblikk i hvorfor de første kristne, til tross for motstand, mistenksomhet og massive forfølgelser ble så høyt respektert.

Der står det at de kristne er annerledes fordi de ikke dreper barna sine, det var jo oppsiktsvekkende i den hedenske kulturen at de gav hvert menneskeliv så stor verdi; også jentebabyer og syke. Og så står det at kristne er sånne som deler sitt bord med alle, men ikke sin seng med noen, andre enn sin ektefelle.

Og det var virkelig radikalt, for menneskene på denne tiden delte gjerne på kroppene sine, men var gjerrige med pengene sine og hadde få idealer på å dele det de eide. De første kristne delte altså raust med pengene sine, tok seg av de fattige og hverandre, men var gjerrige med å dele kroppene sine.

Så kan vi stille oss spørsmålet: Hvor hadde barn det best? Hos de kristne eller hedningene? Hvor ble det minst krangel og bråk? Hva tror vi var til størst glede for samfunnet rundt?

Det hadde vært fint om Erna Solberg hadde rett, at verdiene som gjør det norske samfunnet til et av verdens aller beste å leve i, alltid vil være der uansett. Men jeg tror ikke det er sånn. Jeg tror selvsagt ikke at kristne er alene om gode verdier.

Jeg tror heller ikke at kristne mennesker er bedre enn andre. Men jeg tror at de verdiene, de søylene som kristen tro har gitt, er de beste vi kan bygge videre på. For barna og for alle.

andreas hegertun,erna solberg,kristne verdier,politikk,debatt,frispark