Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
frispark
Feminisme
Del
Hvordan kan vi som kristne løfte frem det beste hos begge kjønn?

«Who run the world? Girls!» Selvfølgelig. Og: «The future is female.» Selvfølgelig. Det er så deilig mainstream å markere seg med sånne utsagn.

Du er jo feminist, Maria.

Den påstanden møter meg med ujevne mellomrom. Gjerne litt nølende uttalt, men det er allikevel tydelig at de tror de vet hvor de har meg.

På en måte er det veldig fristende å erklære høyt og tydelig: Selvfølgelig er jeg feminist! Det er jo tross alt 2019, kunne jeg kanskje lagt til. Sånn bortsett fra at det er et latterlig dårlig argument, uansett hva som diskuteres.

Det nærmeste jeg kommer et svar, er: «Jeg er feminist, men.»

La meg bare slå fast en ting aller først: Jeg er så uendelig takknemlig for alle muligheter jeg har. For stemmerett, å kunne studere, uttale meg om ting jeg er opptatt av, jobbe, forkynne og generelt få slippe til med alt mitt engasjement. Så heldige vi er, vi som følger i fotsporene til de som har sørget for endringer før oss. Og så ufattelig viktig det er å fortsette å sørge for at jenter og kvinner over hele verden får de samme mulighetene.

Men. Og det ordet er viktig for meg når jeg snakker om feminisme. Jeg melder meg ut når jeg møter damer med «The future is female» på genseren, eller når de helt oppriktig mener at det er bra å følge Beyonce i mantraet: «Who run the world? Girls!»

Det er klart det er gøy å heie på jentene, men når det ender med en ideologi hvor målet er å tråkke ned mannfolka på vei opp til kvinnelig verdensherredømme, da melder jeg meg ut! De assosiasjonene feminisme vekker hos meg nå gjør at jeg tenker vi har gått fra den ene grøfta til den andre.

Så lenge feminisme innebærer at seksuell frigjøring lovprises, spørsmålet om abort utelukkende handler om kvinnens liv, det ikke verdsettes at noen ønsker å være hjemme med barna og tanken om at kvinner er bedre enn menn løftes frem, da vil jeg aldri kalle meg feminist. Like muligheter er verdt å kjempe for, men at alle skal tvinges til å mene det samme provoserer meg.

Jeg ønsker meg en mer rettferdig fordeling mellom menn og kvinner, av goder, utfordringer og muligheter. For at vi skal komme enda noen skritt på veien dit, tror jeg vi må våge snakke høyt om både mannsideal og kvinneideal.

Sist uke snakket jeg til ungdom om denne tematikken. Jeg var midt i en forklaring om hvorfor jeg ikke ønsker å kalle meg feminist, da en frimodig ung gutt løftet hånda i været på bakerste rad: «Mener du at du vil tilbake til kjøkkenbenken?», sa han og lo.

Han forstod nok godt at det ikke var det jeg mente, for det finnes mye godt mellom den grøfta vi ser nå, og den gamle grøfta hvor kvinner stod uten valgmuligheter.

Hvordan kan vi som kristne løfte frem det beste hos begge kjønn? Tør vi å stille oss det spørsmålet? Det gjelder deg og meg personlig, og det gjelder i kulturen vi er med på å forme og strukturene vi er en del av og kan sørge for endring i.

Da Eva spiste av frukten i Edens hage og Gud spør dem hva som har skjedd, er Adam rask til å plassere skylden hos Eva. Kampen mellom mann og kvinne oppstod i det synden kom inn i verden. Samtidig lærer Bibelen oss at vi er skapt til å leve i fellesskap med hverandre. Det er ikke godt for oss å være alene, det er ikke godt for oss å leve i fiendskap med hverandre.

I vår falne verden lever vi med idealer på avveie. Vi som i utgangspunktet er skapt like verdifulle, men med ulike kjønn og ulik hensikt, vi sloss om å hevde oss. Etter århundrer med mannsdominans, er det nå kvinnenes tur til å ta over verden. Det eneste vi vet med sikkerhet er at ingen av alternativene gjør oss godt.

Min bønn til alle som tror på Jesus er: Hvordan kan vi løfte hverandre opp, heie hverandre frem? Jeg pleier å gi den oppfordringen til unge jenter jeg møter. Guttene de kjenner har litt av noen idealer de skal vokse inn i, som kristne menn.

De trenger oss som støtte og bønnekjemper med dem. På samme måte trenger også vi damene det. Er du med på å skape forandring? I Jesu navn er alt mulig. Who run the world, sa du?