En rettighet og en forpliktelse

Selv om offentlige føringer er klare og tydelige på at den som mottar helse- og omsorgtjenester skal ha mulighet til å utøve sin tro og sitt livssyn, er det ingen selvfølge at helse- og omsorgstjenesten legger til rette for dette.

Tjenesteyterne er ofte usikre på hva deres rolle i dette er, og vegrer seg for å sette temaet på dagsorden. Her er det behov for opprydding. De som leder helse- og omsorgstjenestene i kommunen har et klart ansvar for å få på plass nødvendige rutiner og prosedyrer, og gi nødvendig opplæring til sine ansatte, også på dette livsområdet.

Avisen Dagen henviser i sin utgave tirsdag den 18. august til en undersøkelse foretatt av forsker Liv Skomakerstuen Ødbehr ved Høgskolen i Hedmark som har intervjuet 31 sykepleiere og omsorgsarbeidere om deres erfaring med å gi åndelig omsorg til personer med demens på sykehjem. Svarene gav uttrykk for nysgjerrighet, undring og usikkerhet, og mange visste ikke hva en la i ordet åndelighet.

Det finnes flere undersøkelser som viser hvordan helse- og omsorgspersonell forholder seg til tjenestemottakernes behov og ønske til å praktisere sin tros eller livssyns. Borg bispedømme har det siste tiåret jobbet aktivt i forhold til den kommunale helse- og omsorgstjenesten, for å sette retten til tros- og livssynsutøvelse for tjenestemottakerne på dagsorden.

Vår erfaring viser at det er stor usikkerhet og utrygghet blant tjenesteyterne i forhold til temaet. En er usikre på hvilken rolle en skal ha i dette, og redd for å gjøre feil eller trå over en grense. Vi erfarer også at det er store forskjeller i hvordan tjenesteyterne legger til rette for tjenestemottakers tros- og livssynsutøvelse. I praksis er det opp til den enkelte tjenesteyter å finne ut av dette. Hvordan den enkelte tjenestemottaker blir møtt på dette livsområdet, varierer etter hvilke tjenesteytere som er på jobb. Vi ser også en stor mangel på opplæring i tematikken.

Det er for så vidt uinteressant hva tjenesteyterne mener om tematikken. Dette handler ikke om interesse og velvillighet hos den enkelte tjenesteyter, men om tjenestemottakers rettigheter og tjenesteyternes forpliktelse.

Ut i fra nevnte undersøkelse og tilsvarende undersøkelser og erfaringer, har den kommunale helse- og omsorgstjeneste en jobb å gjøre i forhold til å få tjenestemottakers grunnleggende rettigheter på plass og utvikle en forsvarlig praksis.

Til syvende og sist er det ordførerne som er ansvarlig for at kommunene gir sine tjenester i tråd med tjenestemottakers rettigheter.

Videre er det de som leder helse- og omsorgtjenesten i kommunene som har ansvaret for å sette tema på dagsorden i kommunen. Tjenestemottakere og pårørende må få den nødvendige informasjon, og tjenesteyterne må få den grunnleggende opplæring i tematikken.

Det er ikke tros- og livssynssamfunnene som har ansvaret for å sette tema på dagsorden i kommunene, men kommune selv. Helse- og omsorgstjenesten har derimot et ansvar for å legge til rette for en god samhandling med tros- og livssynssamfunnene. Dette er tydeliggjort i både rundskriv og veiledning. (se deltakelse.no)

I desember 2009 utgav Helse- og omsorgsdepartementet rundskrivet « Rett til egen tros- og livssynsutøvelse». (I – 6/2009).

Her heter det at «Helse- og omsorgsdepartementet ønsker med dette rundskriv å sikre at de som er avhengig av praktisk og personlig bistand fra den kommunale helse- og omsorgstjeneste, også får ivaretatt sine muligheter til egen tros- og livssynsutøvelse, i tråd med de grunnlovfestede bestemmelser om religionsfrihet og ytringsfrihet».

Rundskrivet henviser til forskrift om kvalitet i pleie- og omsorgstjenesten, hvor det heter at den enkelte skal få «ivaretatt sine grunnleggende behov med respekt for det enkeltes menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel», og sykehjemsforskriften paragraf 4 – 6 hvor det heter «at beboerne skal ha frihet til å leve i samsvar med sitt livssyn».

Videre heter det at dette «må det innfortolkes en plikt for helse- og omsorgstjenesten til å legge til rette for den enkeltes mulighet til fri tros- og livssynsutøvelse». Denne forpliktelse gjelder alle som yter helse- og omsorgtjenester; i sykehjem, i hjemmetjenestene, i forhold til mennesker med utviklingshemning, i palliativ omsorg, i demensomsorgen osv. Alle tjenestemottakere, uavhengig av tros- eller livssyn, har den samme rettighet.

Vi erfarer at det ikke er en selvfølge at dette rundskrivet er blitt gjort kjent for dem som yter tjenester eller den som mottar tjenestene. Under et kurs om temaet uttalte en av tjenestemottakerne: «rundskrivet kom vel til arkivet».

Dette er et problem for demokratiet, og viser en underkjennelse av respekten for rettigheter og forpliktelser. Til syvende og sist kan dette føre til brudd på menneskerettigheten om frihet til å praktisere sin tro og sitt livssyn og den grunnlovsfestede retten til religionsfrihet.

Høsten 2013 utgav Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i samarbeid med Helsedirektoratet ut heftet «Samhandling mellom helse- og omsorgstjenesten i kommunene og tros- og livssynssamfunn. Den som mottar helse- og omsorgtjenester har også rett til å utøve sin tro eller sitt livssyn – alene og i fellesskap med andre».

Dette hefte gir en god og kortfattet innføring i samhandlingen mellom kommune og tros- og livssynsamfunn. Her konkretiseres kommunens, pårørendes og tros- og livssynssamfunnenes ansvar. En viktig del av kommunens ansvar er informasjon om rettigheter og muligheter og en forsvarlig kartlegging av behov og ønsker. Dette danner grunnlaget for en god praksis og samhandling.

Å utøve sin tro eller sitt livssyn er ingen særinteresse i et menneskes liv, men en naturlig del av livet. Det handler om respekt og verdighet, og om retten til å leve et helt liv gjennom hele livet, også når en mottar helse- og omsorgstjenester. Det er behov for å sette tematikken på dagsorden i det offentlige rom. Dette må ikke overlates til den enkelte tjenesteyter. Den kommunale ledelse har et klart ansvar for å få dette på plass, og fylkesmennene har ansvaret for å være pådrivere og sikre en forsvarlig tjenesteyting.

Borg bispedømme har de siste årene møtt stor åpenhet og velvillighet både hos fylkesmennene og i kommunene innenfor bispedømmet. Vi er enige om at det er helse- og omsorgstjenesten ansvar å legge til rette for muligheten for tros og livssynsutøvelse for dem som mottar helse- og omsorgstjenester, samtidig som vi er enige om at både tros- og livssynssamfunnene og kommunene står foran et stort arbeid for å få dette på plass. Her er vi avhengig av en god samhandling på alle plan.