Men Bibelen hadde rett

Utgravingen av Ninive og hundrevis av andre utgravninger de siste 150 år har bevist at Bibelen er en fantastisk kilde til kunnskap.

Jeg har en gammel bok i min bokhylle som bærer tittelen Men Bibelen hadde rett. Boka er ikke så bibeltro som tittelen skulle tilsi, men den har likevel svært mange gode poenger. Boka flommer over av eksempler på historiske hendelser, personer og steder som vanlig historie eller vitenskap hadde avskrevet som myter og legendarisk stoff, eller rett ut bibelske faktafeil. Men som arkeologien nå har vist at stemmer. Derav tittelen: Men Bibelen hadde rett.

Et godt eksempel er oldtidsbyen Ninive som lå ved Tigris bredd rett overfor den moderne byen Mosul i Nord-Irak. En gang var byen en av de største byer i verden med mellom 100.000 og 150.000 innbyggere, og var hovedstaden i det mektige Assyriske riket. Ifølge Bibelen var det Nimrod, Noahs barnebarn, som grunnla byen.

Assyrerkongen Sanherib regjerte i Ninive samtidig med den jødiske kong Hesekia og profetene Jesaia og Mika, og han beseiret Jerusalem i år 701 før Kristus. Hele historien om profeten Jona som vi finner i Jonas bok i Bibelen omhandler Guds dom over Ninive og hans nåde når de omvendte seg. Men også i profetene Sefanja og Nahum finner vi domsord mot Ninive. Matteus og Lukas evangelium nevner også byen.

Men det merkelige er at da Ninive ble beleiret i 612 før Kristus og byen lagt i grus, slik profetene hadde forutsagt, så ble den i løpet av bare et par hundre år begravd i ørkensand og glemt. Fullstendig glemt. Og tidlig på attenhundretallet brukte bibelkritikere byen som et eksempel på hvordan bibelen var full av myter og historiske faktafeil. Men Bibelen hadde rett.

På attenførtitallet ble steinhaugene og ruinene i Ninive gjenstand for arkeologiske undersøkelser, og man fant palasset til kong Sargon I, og biblioteket til Asurbanipal fant man 22.000 leirtavler. Et fantastisk funn som på nytt åpnet et gammelt kapittel i menneskets historie, og som bekreftet bibelens beretninger fra flere av de små profetbøkene. Utgravingen av Ninive og hundrevis av andre utgravninger de siste 150 år har bevist at Bibelen er en fantastisk kilde til kunnskap om oldtidens historie!

Men på andre områder er kampen om Bibelens historisitet og troverdighet fremdeles like hard. Ble livet på jorden skapt for bare noen tusen år siden? Eller har livet utviklet seg i løpet av de siste tre-fire milliarder år? I snart 300 år har vi mennesker latt oss fascinere av fossilene av små og store dyr, særlig de enorme, forsteinede skjelettene av dinosaurer som stadig graves frem. Og naturalistiske vitenskapsmenn har med tyngde hevdet at dette beviser den lange tidslinjen som er nødvendig for evolusjonslæren. Det er et vektig argument. Og det er ikke lett å tilbakevise.

I 1993 gjorde paleontologen Mary H. Schweitzer ved North Carolina State University noen forunderlige oppdagelser. Frem til åttitallet hadde utgraving av fossiler stort sett vært utført av geologer og fossilene sett på kun som forsteinede beinrester. En ny generasjon paleontologer med bakgrunn innen biologi begynte å interessere seg for fossilene. Og snart hadde Schweitzer gjort det unevnelige, det uhørte, det umulige. Hun påviste mykt vev i beinrestene til en dinosaur. Sporene av blodceller (hemoglobin) og collagen var udiskutable.

Kan mykt vev overleve i 65 millioner år?

Mange evolusjonister har hevdet at hennes funn må være feil. Organisk materiale i dinosaurbeinene må skyldes senere forurensning fra andre levende organismer. Men 15-20 år har gått, og nå er tilsvarende funn gjort mange plasser i verden. Kritikken har stilnet.

Foreløpig lukker den naturvitenskaplige verden øynene sine for den mest nærliggende løsningen på denne gåten: Nemlig at disse dinosaurfossilene ikke er 65 millioner år gamle, men kanskje bare noen titusen år gamle. Frem til nå har man nemlig ment at organisk materiale ikke kan overleve mer enn noen tusentalls år før det går i oppløsning, uansett hvor gode og beskyttende omgivelsene er.

Derfor forsøker man nå desperat å finne en forklaring på hvorfor dette vevet ikke har råtnet eller blitt forsteinet. Hele fossileringsprosessen må omskrives for de 65 millioner år kan jo ikke være feil. Da må nemlig hele evolusjonslæren forkastes, og da har vi ingen vitenskapelig teori som kan forklare livet og verden og da må vi tro på en Skaper igjen. Og det vil vi ikke. Altså er løsningen en annen. Eller skal vi heller bare være ærlige og innrømme: Men Bibelen hadde rett. Igjen.