INTERVJU: Gjennom mitt yrkesfo
...
INTERVJU: Gjennom mitt yrkesforløp har rekruttering, spesielt til ledende stillinger, vært en hovedsak. De første årene la jeg merke til at en søker med en merittliste som røpet kristen tro og praksis raskt gikk til intervju, om de ellers var kvalifisert, skriver innsenderen. Foto: Adobe Stock
Debatt
Kristne kandidater kuttes ut fra jobbmarkedet
Del
Gradvis oppdaget jeg i min bedriftsrådgiver-rolle at det ble rynket mer på nesen av søkere med disse spor av kristendom i CV-en.

Avisen hadde en interessant refleksjon for et par uker siden om at kristne søkere til en stilling kan bli tilsidesatt. Spesielt dersom det fremgår at de har hatt verv i menigheter, eller viser annet i sin bakgrunn som for sterkt tyder på at man er troende.

Miriam Eklund, som tar dette opp på en fin måte , refererer også til forskning på feltet utført av Edvard Nergård Larsen for et par år siden. Nå var de undersøkelser han gjorde bygget på en diskutabel metode, nemlig å sende ut fiktive (uekte, oppdiktede) søknader med tilhørende Curriculum Vitae.

Denne metoden, hvor en utgir seg for være en reell interessent til en jobb, men bare skal sjekke holdninger, er tidligere blitt karakterisert som uetiske. Men det var ikke mitt hovedpoeng. Det var heller å bekrefte de bedrøvelige fakta som Eklund peker på.

Gjennom mitt yrkesforløp har rekruttering, spesielt til ledende stillinger, i Norge og ute, vært en hovedsak. I de første årene, av i alt 30, la jeg merke til at en søker med en merittliste som røpet kristen tro og praksis ble lagt i bunken for dem som skulle granskes videre. De gikk til intervju raskt om de ellers var kvalifisert. «Dette er nok en person vi kan stole på», «en som har en fin etikk, «en som tar vare på det han blir betrodd».

Dette var tidstypiske replikker bant dem som skulle ta beslutning om ansettelsen. Som personalsjef i finanssektoren på 80 tallet la jeg merke til at flere personer som signaliserte kristen overbevisning havnet som kasserer, eller i andre stillinger hvor det å kunne stole 100 prosent på medarbeideren var avgjørende.

Tenkningen var at disse personene hadde en internalisert etisk holdning som slo heldig ut for bedriften. Ikke noe tull og fanteri der i gården! Så fikk det heller våge seg at hun ikke var blant de aller mest aktive i bedriftens sosiale liv.

Gradvis utover i 90 tallet, post-jappetid, med et betydelig tøffere klima i næringslivet, oppdaget jeg i min bedriftsrådgiver-rolle at det ble rynket mer på nesen av søkere med disse spor av kristendom. Man luktet så å si kristenmanns blod.

Var ikke en troende person noe mer skjør og sensitiv for det harde business-liv? Kunne de bli kritiske til en innarbeidet bedriftskultur og selskapets litt røffe kundebehandling? Kunne de komme til å dempe begeistringen, kjøle ned entusiasmen for de svært verdslige prosesser som skulle skape profitt?

Flere ganger har jeg, med en rådgivers blikk og tilhørende innestemme, prøvd å fremme et «kristent kandidatur» som opplagt var blant det beste man kunne få tak i til jobben. Så måtte jeg gjøre retrett. Skal en rådgiver lykkes med sitt oppdrag må man innse hvem som tar beslutningen når det blir fronter i styrerommet. Eller takke nei til en slik oppdragsgiver videre.

Kort sagt: Det er ikke den minste tvil hos meg om at det som var et fortrinn, den kristne person og personlighet, etter hvert ble snudd til en ulempe som ikke er ubetydelig. En utelukkelse av en slik kandidat ble selvsagt alltid beskrevet med vikarierende forklaringer. Den forskning vi har på dette tema så langt er klar på disse sammenhenger (f.eks. prof. Michael Wallace ved University of Connecticut i USA og Nick Drydakis fra flere engelske universiteter). I USA har US Equal Employment Opportunity Commission hatt flere artikler på sin hjemmeside om dette tema og vært opptatt av fenomenet. Vårt eget Arbeidstilsyn og Likestillingsombudet som av og til har vist tendenser til å være mer politisk korrekt og progressiv i sin attityde, har ikke gjort noe lignende. Det har bare vært innmeldt noen få saker av dette slaget, av naturlige årsaker.

Men nå er ikke dette med ulike tilsyn og individuelle klager på utfallet av ansettelser den riktige angrepsvinkel. Dette er større enn som så. Det gjelder vårt samfunns forståelse av, og respekt for, et kristent ståsted (og generelt, et religiøst ståsted) i et halvveis avkristnet Norge anno 2021. Viktigere enn å få jobben er det likevel at vi aldri skal skamme oss over evangeliet. Der én dør lukker seg, kan andre åpnes. Det har for øvrig ikke skjedd at politiske partier som i sine programmer enten støtter eller har sympati for det kristne verdigrunnlag, har tatt opp dette emnet, noen gang

jobbmarked,jobbintervju