På tide å snakke om æreskultur i frikirkene

Mange unge mennesker som vokser opp i frikirkelige sammenhenger kjenner seg ofte nødt til å forlate disse. Derfor er det på sikt et overlevelsesspørsmål at bevegelsene grunnleggende gjør opp med sin hederskultur.

I møte med de siste tiårenes debatt om æreskultur har jeg, som er oppvokst i den svenske pinsebevegelsen som tredje generasjons pinsevenn, blitt slått av de mange likhetene med den frikirkepraksis jeg selv har møtt. Derfor valgte jeg å undersøke saken nærmere i masteroppgaven « Kristen hederskultur: En studie om hedersrelatert ekklesiologi i pentekostal-karismatisk kontekst».

I studien som nylig ble publisert ved Uppsala universitet undersøker jeg hvordan det kirkesynet som blant annet finnes i pinsebevegelsen og trosbevegelsen bidrar til æreskultur. Det begrensede materialet jeg hentet fra pentekostal-karismatiske miljøer består av prekener, undervisningslitteratur, pastorers konti på sosiale medier og dybdeintervjuer.

Selv om det finnes viktige gradsforskjeller i undertrykkelsen er det tilstrekkelig stor likhet mellom den kristne æreskulturen jeg har undersøkt og «tradisjonell», til å ikke la saken ligge. Det faktum at undertrykkelse også kan sees som et kontinuum gjør at gradsforskjellene ikke bør undervurderes: I kombinasjon kan undertrykkelsene være nokså kraftfulle, ikke minst i asymmetriske relasjoner.

Akkurat som innen tradisjonell æreskultur kan individets oppførsel påvirke hele familiens anseelse også innen kristen æreskultur. Det handler om å te seg vel for å ikke stikke kjepper i hjulene, for eksempel med tanke på foreldrenes avansement i menigheten eller for selv å få delta i lovsangsteamet.

Individets seksualitet er en sak mange har synspunkter på, også i den kristne æreskulturen. Man kan beskrive det som at den unges seksualitet ikke blir overlatt til tilfeldigheter. Det forutsettes videre at alle følger påbudte livsregler. Pastorer, ledere og foreldre gjør sitt ytterste for å påvirke unges seksualitet, ikke sjelden med den forklaringen at det skjer av omsorg.

Miljøet kontrollerer også individene som blir forventet å skulle følge tradisjonelle mønstre og kjønnsnormer, for eksempel en forventning om å velge en partner med en viss livsstil og visse ståsteder. Den som trosser normen risikerer å bli åpent irettesatt og korrigert. Personen risikerer også å bli oppfattet som «uren», og dermed ikke åndelig tilregnelig.

Tradisjonelle kjønnsroller er en viktig bestanddel i æreskultur. I min studie kommer de blant annet til uttrykk gjennom en heteronormativ undervisning i menigheten. Det heteroseksuelle ekteskapet beskrives som et ildsted for at den seksuelle «ilden» ikke skal spre seg og «brenne ned hele huset», som en pinsepastor i studien uttrykte det. Å bryte med jomfrudomsidealet sidestilles med bildet av å falle ned fra et stup eller å bli til et «epleskrott» som ingen vil ha.

I de mannlige pastorenes sosiale medier vises «vulgærversjoner» av tradisjonelle kjønnsroller frem. Jeg tolker pastorenes posering med skytevåpen og døde dyretrofeer som at de vil statuere tydelige eksempler.

Utestengelse som følge av normbrudd forekommer også, for eksempel å ikke få delta i familiehøytider på grunn av usømmelighet, eller lengre ekskludering fra familien fordi man blir samboer eller kommer ut som homoseksuell.

Som LHBTQ-person er den kristne sømmeligheten særlig utfordrende fordi det til syvende og sist handler om å fornekte hele sin seksuelle identitet, eller i alle fall betrakte den som feil og uren. Med heteronormative livsstilsregler i hånden gjør pastorer, ledere og foreldre sitt ytterste for å føre de unge inn i seksualitetens rette havn, ofte med omsorgens fortegn.

Sårbarheten for unge LHBTQ-mennesker i den frikirkelige hederskulturen er derfor ekstra stor; bibelsynet, karismatikken og renheten er avgjørende ingredienser i den frikirkelige æreskulturens giftige cocktail.

I æreskulturer er det vanlig at man blir iakttatt og kontrollert. I min studie handler det om en klåfingret sosial kontroll i menigheten. Gudsbilder som beskriver en gud som ser alt, ikke minst feiltrinn og synder, fungerer også i seg selv som effektiv kontroll av unge som hele tiden er overvåket fra himmelen gjennom sin samvittighet.

Flere predikanter uttrykker hvordan de mener å ha rett til å våke over slektningers eller venners livsstil, særlig i spørsmål om hvordan personen velger å håndtere sin seksualitet. En slik kontroll uttrykkes i positive termer fra scenen under den svenske pinsebevegelsens sommerkonferanse Nyhemsveckan. Denne formen for kontroll gjenspeiles også i pastorenes sosiale medier.

Hva i kirkesynet skaper så æreskultur? Jeg ser at bibelsynet, den karismatiske forståelsen av verden og forventninger til ungdommer som blivende troens ambassadører gjør foreldrenes oppdragelse strengere og mer særpreget.

I materialet mitt forekommer blant annet demonutdrivinger i hjemmet. Likeså kompliserer og begrenser vektleggingen av hellighet, samt det faktum at menigheten er del i barneoppdragelsen. Tanken om menigheten som avhengig av enkeltmedlemmenes renhet er særlig avgjørende.

Jeg ser også en slags «andre pubertet» hos mange mennesker som har forlatt trange menighetsmiljø. Når lokket endelig løftes av, finnes det et stort behov for å legge på litt ekstra for med sitt liv å markere avstand til den tidligere snevre livsstilen. Det kan bli et veldig slitsomt liv på høyt volum som først og fremst bør sees som konsekvens av oppveksten i den frikirkelige æreskulturen. Helt unødvendig.

Den pentekostal-karismatiske verdens budskap om vekten av langvarige trofaste relasjoner kan være en god ambisjon, men en menighet med en streng lære og en karismatisk misjonerende fellesskapspraksis som krever Guds renhet, krever et kolossalt stort ansvar, ikke minst etisk, for den som leder – eller virker i – en slik sammenheng.

Risikoen for at det går galt for mennesker er betydelig – enten man kaller det kristen æreskultur eller ikke. æreskulturbegrepet som verktøy kan likevel sette fingeren på undertrykkelsen og adressere det som skurrer i pentekostal-karismatiske miljøer.

Selv om faktagrunnlaget mitt er begrenset – og dermed også konklusjonene – har mange personer som har lest studien gitt lyd fra seg og fortalt at de kjenner seg igjen. Flere av dem er nå aktive i frikirkelige menigheter og etterspør en forandring.

Mange unge mennesker som vokser opp i frikirkelige sammenhenger kjenner seg ofte nødt til å forlate disse. Derfor er det på sikt et overlevelsesspørsmål at bevegelsene grunnleggende gjør opp med sin hederskultur. Et første skritt til å begynne med er å snakke om den kristne æreskulturen i frikirkene.