Bildet viser gudstjeneste i Ni
...
Bildet viser gudstjeneste i Nidarosdomen i Trondheim i 2020, for å markere at Olav Fykse Tveit tiltrådte som preses i Den norske kirke. Foto: Ned Alley / NTB
debatt
Fremtidig ledelse i og av Den norske kirke
Del
Hvem må gi fra seg makt, og hvem skal overta makt? Det jobbes på spreng med omorganisering av Den norske kirke.

I dette kronglete landskapet savner jeg grunnleggende refleksjoner omkring dette med makt og autoritet, og særlig om forholdet disse to begrepene imellom når det gjelder ledelse. For makt er i utgangspunktet noe man har (i kraft av stilling og posisjon), mens autoritet er noe en først og fremst får fra dem en skal lede.

Her handler det altså ikke om tvang ovenfra og ned, men om å gjøre seg fortjent til autoritet nedenfra og opp. En viktig forutsetning blir da å ha tilstrekkelig kontaktflate og slik kjenne til lokalmenighetens grunnleggende verdier, visjoner og antakelser om hva kirken er/bør være. Dermed avtar behovet for posisjonering og bruk av makt, noe som igjen gjør det mulig å være mer leder enn sjef!

Og i vår postmoderne tid er det vel også slik at formell autoritet får mindre og mindre betydning. I stedet vil også kirkeledere (enten man er prest, biskop eller noe annet) måtte opparbeide seg autoritet gjennom det en faktisk sier og gjør.

Eller sagt på en annen måte: Det må være mulig å kjenne igjen Overhyrdens røst i våre fremtidige ledere i folkekirken! Og den troende menigheten/forsamlingen som det kongelige presteskap den er, må derfor være sitt ansvar bevisst i tildelingen av lederautoritet.

En annen svakhet i kirkeutvalgets overleverte dokument er mangel på valg av tyngdepunkt for folkekirken. Vil utvalget tilrå at tyngdepunktet ligger i det instrumentelle, eller bør kirken i sin fremtoning bevege seg mer mot det institusjonelle?

Med andre ord: Bør Dnk fremstå som en kirke med organisatoriske trekk, eller som en organisasjon med kirkelige trekk? Det sier seg selv at også en folkekirke må ha orden i huset og sikre god forvaltning. Men den må samtidig ta høyde for at kirkens kjerneoppgaver er annerledes enn de en vanligvis finner i alminnelig offentlig virksomhet!

Dermed verken kan eller skal tjenesten med Ord og sakrament målstyres etter rasjonelle styringsprinsipper. I Dnk skal vi arbeide både hardt og strukturert. Men det må også være mulig å finne hvile i at både kraften og veksten kommer fra et annet sted enn planer, strategier og matematiske beregninger. Når apostelen Paulus skriver at det er Gud som gir vekst (1 Kor 3,6) burde dette være signal godt nok om hvor tyngdepunktet i vår fremtidige folkekirke skal ligge.

Og den som mener seg å være berettiget en lederposisjon i Dnk bør utøve sitt lederskap i tråd med dette!

Et hardtarbeidende utvalg har nylig levert sitt forslag til kirkerådet, og ledelsesmodeller er blitt presentert for ansatte og andre interesserte.

Og trolig går vi inn i år med høringer og enda flere opphetede debatter om den fremtidige ledelsesstrukturen for Dnk. Spørsmål som stilles, er: Hvem skal ha ledelsesmakt, og over hvem? Hvem må gi fra seg makt, og hvem skal overta makt? Det jobbes på spreng med omorganisering av Den norske kirke (Dnk).

den norske kirke,kjell-asle børnes,debatt,ledelse,kirkerådet