Det store paradokset
Tilhengerne av å flytte grensen for fri abort sine argumenter har ikke endret seg nevneverdig siden 70-tallets abortdebatt. Det har imidlertid språket vi bruker om fosteret. Det bør få konsekvenser.
Min generasjon har kun hørt om de harde konfrontasjonene i 70-årenes abortdebatt. Det ble fremført sterke historier om illegale aborter, samtidig som fosteret ble redusert til å være en celleklump – som en blindtarm man fint kunne klare seg uten. Følgelig var fosteret redusert til å være en del av morens kropp. Ingen av disse argumentene er relevante i Norge i dag.
Norge har et helsevesen i verdensklasse. Vi har sosiale ordninger som gjør det mulig å klare seg godt selv om man får barn på et uønsket tidspunkt (selv om stønadene kunne vært bedre). Og kanskje viktigst: Skammen over å bli gravid uten partner er i hvert fall kraftig redusert. Med andre ord er argumentene klart svekket.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Tilbake står argumentet om at man må få velge selv – en argumentasjon som virker så sterkt at mange partier nå har problemer med å sette grensen. I ytterste konsekvens kan man gjøre som enkelte stater i USA hvor det i praksis er opp til mor om hun vil beholde barnet gjennom hele svangerskapet. Enhver utvidelse av abortgrensen preger vårt syn på fosterets verdi, ja, på verdien til selve livet.
I en svært interessant artikkel i VG før helgen minner kommentator Tone Sofie Aglen tilhengere av en kraftig utvidelse av abortloven om at parolene høsten 2018 var «Ikke rør abortloven, Erna!» Aglens analyse er interessant: «På de sterke reaksjonene skulle man tro Norge var i ferd med å gå etter Polen og andre land der kvinners rettigheter strammes inn. Men i realiteten er det helt andre vinder som har blåst: Abortloven er riktignok under press, men det er stort sett fra den motsatte siden.»
Man skal ikke mange år tilbake før tiden rundt den ordinære ultralydundersøkelsen i uke 18 var da man virkelig ble kjent med sitt kommende barn. Da fikk man se – riktig nok et ganske kornete – bilde av fosteret på skjermen samtidig som man kjente de første sparkene i magen. I dag ser veldig mange gravide fosteret på tidlig ultralyd allerede i uke 11. Senere i svangerskapet kan man se bilder i 3D og 4D (3D-film). Informasjon om fosterets utvikling og fosterbilder i ulike stadier er enkelt tilgjengelig.
Hvis noen i dag hadde omtalt et foster som en celleklump, ville man bli sett rart på. Mange gravide snakker om «barnet i magen» helt fra graviditeten er et faktum. Tiden har derfor løpt fra 70-tallets forsøk på å frata fosteret dets menneskelighet. Ved hjelp av bilder, informasjon og språk er fosterets menneskelighet – bokstavelig talt dets ansikt – blitt synlig for oss på en annen måte. Bør ikke dette få konsekvenser for hvordan vi tenker om lovverket?
Det er mange gode grunner mot å flytte abortgrensen: Det vil åpenbart ytterligere svekke det allerede svake rettsvernet til fosteret. En abort så sent i svangerskapet vil likne mer på en vanlig fødsel og være en sterkere påkjenning for kvinnen. Helsepersonell forteller om barn som fremdeles viser livstegn når de er født. En fjerning av nemndene vil også fjerne den siste skansen mot abort på mindre alvorlige tilstander og egenskaper.
Det store paradokset er at dette skjer i en tid hvor flertallet av de gravide er mer oppmerksomme på fosterets fantastiske utvikling enn noen gang. De som nå ønsker å flytte abortgrensen tar derfor ikke inn over seg den store utviklingen det har vært i synet på eget svangerskap og det kommende barnet de siste tiårene.
I det minste burde de ta inn over seg den ambivalensen VG-kommentator Aglen gir uttrykk for: «Man kan se på det som en selvsagt styrking av kvinnens selvbestemmelse. Men man kan også se på abortnemndene som en nødventil i dagens lov, og at å flytte grensen på sikt vil endre vårt syn på livet og fosterets egenverdi.»
