For mange i dag er ikke kristen tro et alternativ

Det er ikke uvanlig å møte noen som tviler på at Jesus har eksistert. Eller som mener at Bibelen ikke er mye å samle på. Det skal godt gjøres at unge og eldre ikke farges av dette.

Det er ikke bare under koronapandemien at media har oppslag om tomme kirker.

Tallene var klare i en reportasje jeg nylig leste: Færre enn 1 prosent deltok på gudstjenester i Oslo. Stikkprøver viste bare 54 deltakere i Grønland kirke, mens under femteparten av plassene var brukt i Uranienborg.

Tallene var enda verre enn det høres ut. For ingen av de fremmøtte var unge. Situasjonen var rett og slett påfallende. Det «var umulig å unngå å legge merke til det: Det fantes ikke én ungdom å se, hverken i Uranienborg eller Grønland kirke».

Konklusjonen var «kort og godt at kirkens gudstjenester ikke lenger appellerer til folk. Kirken er i ferd med å bli en koloss på leirføtter, den mangler det solide fundament av brennende tilhengere enhver livskraftig organisasjon må ha».

Det er vanskelig å tenke seg at en organisasjon kan leve lenge med en slik status.

Ikke uventet stilte journalisten spørsmålet «hva skjer når denne flokken, som i dag stort sett består av eldre mennesker, er borte? For kirkens prester må det mest betenkelige være at ungdommen ikke lenger kommer til deres gudstjenester. Det skjer ingen rekruttering».

En organisasjon som er slik på 2020-tallet, er det vanskelig å se kan ha noen fremtid.

Dermed kan det være en trøst at jeg fant oppslaget i et nummer av arbeiderbevegelsens ukeblad Aktuell, fra januar 1955. Laget av en ganske så kirkekritisk journalist og politiker, Jostein Nyhamar. Hvis det er noe vi kan lære av fortiden, er det altså fortsatt hvor vanskelig det er å spå om fremtiden.

Og at kirkens livskraft ikke kan måles i enkel statistikk.

Heller ikke i dag mangler spådommer, som hos fremtidsforskerne i FutureTimeline.net. En av deres konklusjoner er at det er slutt på kristne i USA i år 2240.

Logikken er enkel: Andelen falt fra 93 til 76 prosent i perioden 1970 til 2006. Altså bare å finne frem linjalen og tegne en nedadgående strek til null kristne i 2240.

Så enkelt – og dog så feil. Nye samværsformer kan bremse eller snu trender. Unge inspireres av forbilder langt utenfor egen menighet.

Forsamlinger kan gi trøst og trygghet i kriser, personlig og samfunnsmessig, under krig og katastrofer. Vekkelser skjer. Historien følger aldri rette linjer.

1950-tallets ungdom er snart oldeforeldre til dagens. Det betyr likevel ikke at menigheter og forsamlinger kan slå seg til ro, uansett deltakelse.

Slik Stefan Gustavsson skrev på Dagen.se i forrige uke, er det mer avgjørende enn noen gang å tenke gjennom hvordan vi bygger forsamlinger og formidler budskapet om Jesus slik at det er mulig å forstå det som godt nytt.

Vesten har vært gjennom en radikal sekularisering. En kristen virkelighetsforståelse oppfattes verken som selvfølgelig eller troverdig.

Kirkens historie fremstilles gjennomgående ikke bare som mørk, men som direkte ødeleggende for utviklingen av moderne vitenskap og verdier.

Når et læremiddel fremstiller den katolske utviklingen av naturretten i middelalderen som en sentral hendelse i Human-Etisk Forbunds historie, ser vi at kristen tro i beste fall var et middel på veien.

For mange i dag er ikke kristen tro et alternativ, det er ikke engang verdt å prøve.

Selv om man ikke skulle støtte alt i Gustavssons situasjonsbilde, er det tankevekkende om ikke utviklingen fører til endringer i hvordan vi kommuniserer et kristent budskap.

På 1500-tallet var de færreste i tvil om Guds eksistens. For ­Luther var dermed utfordringen å formidle evangeliet til alle som slet med å tro at deres synder var tilgitt.

I dag ser vi lite av den type syndenød som Luther møtte. Vi møter det stort sett som noe forlokkende, og ikke bare i dessertoppskrifter om «syndige, mørke fristelser».

Stadig færre tror at Gud finnes. Ifølge en undersøkelse publisert i fjor har andelen i Norge falt fra 53 til 30 prosent siden 1985. Nesten halvparten tror ikke. Det er ikke uvanlig å møte noen som tviler på at Jesus har eksistert. Eller som mener at Bibelen ikke er mye å samle på.

Det skal godt gjøres at unge og eldre ikke farges av dette. En måte å møte dagens utfordringer, er å bygge opp en kultur for å utruste og undervise i kristen virkelighetsforståelse.

Vi har verken mulighet eller behov for å skjule innvendinger. I stedet bør vi gi hjelp til å reflektere over gode grunner til å være kristen, og styrker og svakheter i innvendinger og alternativer.

Slik Gustavsson understreker, kan vi også her la oss inspirere av Jesus. Da han var tolv, var han borte i tre dager før Josef og Maria fant ham i templet.

Der «satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte». (Luk 2:46–47).

Jesus meldte seg ikke ut. Han satset ikke på at andre ordnet opp. Han satt der samtalene foregikk. Han ønsket å lære.

Han lyttet, var nysgjerrig og opptatt av virkelig å forstå før han svarte. Han svarte ikke bare «riktig», men på måter som overrasket og skapte begeistring.

Et godt forbilde, selv om det skulle være flere unge i menigheten enn i Oslo-kirker i 1955.