Utenlandsk finansiering av trossamfunn

Skal ikke norske katolikker kunne få støtte fra Vatikanet, jødene fra internasjonale jødiske organisasjoner, migrantmenighetene fra sine moderkirker og moskeene fra islamske læresteder 
– om de skulle ønske eller trenge det?

Partiene jobber nå med å ferdigstille sine nye partiprogram. Flere av dem ønsker strengere restriksjoner eller forbud mot utenlandsk finansiering av trossamfunn i Norge.

Selvsagt vil vi ikke at autoritære regimer skal bruke pengemakt til å skaffe seg innflytelse over norske menigheter, eller snike inn holdninger og tradisjoner som undergraver vårt demokrati. Men vi må kunne forvente at oppegående politikere klarer å ha mer enn en tanke i hodet om gangen.

Forslagene avslører historieløshet og slett kunnskap, i tillegg til mistillit til norske trossamfunn.

Ingen trossamfunn er genuint norske, vi er alle resultat av utenlandsk påvirkning, misjon og finansiering, og vi er sterkt forbundet med trossøsken i andre deler av verden.

Det er banalt å minne om at ikke hadde hatt noen kirke her til lands, om vi ikke var åpne for støtte utenfra. De «norske verdiene» som vi er stolte over og vil verne om, ble som kjent formet i samspill med omverdenen.

Greit nok, men er ikke dette irrelevant historie? Dagens politikere vil ha et livssynsåpent samfunn med grunnlovsfestet tros- og livssynsfrihet og likebehandling. Da bør de innse at mange nordmenn tilhører trossamfunn som er relativt nye (eller nyetablerte) i Norge og som har nære og gode forbindelser med søsterorganisasjoner ute.

Skal ikke norske katolikker kunne få støtte fra Vatikanet, jødene fra internasjonale jødiske organisasjoner, migrantmenighetene fra sine moderkirker og moskeene fra islamske læresteder – om de skulle ønske eller trenge det?

Hva med besøk, ungdomsutveksling, konferanser og andre fellesprosjekter som er delfinansierte av utenlandske partnere? Hva med kirker og kristne organisasjoner som sender misjonærer og etablerer virksomhet i Norge?

Om dette forbys blir Norge fattige – ikke først og fremst på penger – men på kulturelle impulser og internasjonale relasjoner.

Det er neppe dette politikerne vil ramme, men hva med autoritære muslimske regimer som driver med storstilt moskebygging i andre land, som en strategi for å sikre seg politisk innflytelse?

Tror politikerne virkelig at norske muslimer står med åpne armer for å omfavne slike? Vi skal ikke være naive, men heller ikke fordomsfulle ofre for propaganda.

I stedet for forbud, kan man jo snakke med muslimske organisasjoner om hvordan vi kan unngå uønsket press og innflytelse. Det er selvsagt helt greit om myndighetene krever innsyn og rapport over utenlandsfinansiering. Åpenhet er viktig.

Så får vi gå ut fra at slik innrapportering også vil gjelde for det øvrige kulturlivet. Det er vel ikke slik at norske kunstnere, eller andre deler av samfunns- og næringslivet, forbys å samarbeide med udemokratiske stater eller de som bryter menneskerettighetene?

Om andre klarer å håndtere finansielt samarbeid med utlandet på en akseptabel måte, må vi ha tiltro til at trossamfunn også er i stand til det.

Til slutt: vi er mange som er stolte av vår 170-årige misjonshistorie, hvor norske midler har bidratt til å etablere kirker og diakonale institusjoner i store deler av verden (for ikke å snakke om norsk bistands- og utviklingssamarbeid).

Norge gir økonomisk støtte, både privat og offentlig, til trossamfunn og trosbaserte aktører i mange land. Hva slags selvbilde har vi om vi nekter norske trossamfunn å motta støtte fra sine utenlandske støttespillere?

Hvilken troverdighet har Norge som et fyrtårn for tros- og livssynsfrihet, blant annet gjennom vår støtte til trossamfunn i andre land, om vi nekter pengestøtten å gå motsatt vei?