Den viktigste filmen på flere tiår

Filmen får en til å ane noe av smerten, sorgen og bekymringen som jødene følte, noe som gjør filmen veldig gripende.

Filmen «Den største forbrytelsen» begynte på kino 25. desember, og jeg så den litt over nyttår. Det gjorde et dypt inntrykk på meg, og ga meg pågangsmot i kampen mot antisemittisme og rasisme inn i det nye året.

Denne kampen er en av de viktigste kampene i vårt samfunn, nå som vi ser en økende fremvekst av antisemittiske holdninger.

Gjennom min arbeidsuke på Holocaust-senteret på Bygdøy i 9. klasse lærte jeg at kampen mot antisemittisme ikke er over, og det fikk meg til å bli mer opptatt av å få fortalt historien om det norske holocaust til de rundt meg.

Denne filmen bidrar sterkt til å opplyse om en del av vår krigshistorie som ikke var snakket om i mange år etter krigen, og jeg er svært glad for at filmen vises på nesten alle kinoer her til lands.

Det er på tide at historien om en jødisk familie som ble helt forandret av det norske holocaust, blir filmatisert, fordi en film kan gi et enda dypere inntrykk enn en bok.

Filmen handler om den jødiske familien Braude og deres skjebne. Vi ser to foreldre som begge er preget av pogromer og deres flukt fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet.

Det gir oss en bevissthet om at det ikke er første gang familien opplever å bli forfulgt for sin identitet. Karakterene i filmen er sterke, og man føler raskt at man kjenner dem alle.

Spenningen fortsetter når norsk politi arresterer helt uskyldige mennesker, og hjerteløse byråkrater tar jødisk eiendom rett inn i statskassen og i egen lomme. Det er sterke og dramatiske scener, og man føler at man er med familien hele veien.

Filmen får en til å ane noe av smerten, sorgen og bekymringen som jødene følte, noe som gjør filmen veldig gripende. Jeg satt med en klump i magen gjennom hele filmen, fordi den ga frampek på det som kommer til å skje.

Jeg fikk på mange måter et helt nytt syn på det norske Holocaust, selv om historien har ligget meg nær i mange år. Blant annet fikk jeg en større oppfatning over hvor nådeløse norsk politi var under de store aksjonene mot jødene som de utførte på brutalt vis.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg at norsk politi gjorde det på ordre, helt uten sympati for jødene som de rev opp av sengene sine 26. november 1942. Filmen viser at jødene ikke engang kunne stole på sin egen nabo, og hvor stor utrygghet det var i det jødiske miljøet.

Da jeg møtte flere av jødene som flyktet til Sverige under krigen på jødisk museum i fjor høst fikk jeg høre traumatiske og ubegripelige historier fra dem. Når jeg så filmen var det lettere å skjønne hvilken redsel og frykt de levde med, og hvilke skjebne som mange av deres familiemedlemmer fikk.

Ettersom jeg regisserte en spillefilm om samme tema i fjor, er jeg veldig glad for at noen nå har valgt å bringe denne delen av krigshistorien frem på lerretet.

Det gledet meg da jeg leste om filmen i avisen for et år siden, fordi jeg leste den viktige boken av Marte Michelet med samme tittel for noen år tilbake. Boka var svært gripende i seg selv, det var absolutt rette boken å velge for en filmatisering.

Hvis det er en film du bør se dette året, så er det denne!