Kristi brud, kirken og den troende

Mange lever i den misforståelse at brudeforholdet til Ham er et sentimentalt føleri og noe billedlig. Nei, dette er et faktum, og ingen følelse.

Teologen Marian Eigeleshevder i en artikkel i Dagen 15.12.20 at han som enkeltindivid ikke er Kristi brud. Det er «anstøtelig», hevder han, og for en kvinne er tanken «usunn». 

At kirken er Kristi brud, er en akseptert sannhet. Nesten like vanlig har det vært å omtale den enkelte troende som brud. Åndelige giganter som Augustin, Bernard av Clairvaux og Luther, forenet et kollektivt syn på Kristi brud, som det primære, med et individuelt. 

Den enkelte troende er en brud i bruden, sier Bernard. Lemmer i kirken. Hver troende er den sanne kirke i miniatyr. 

Også Tauler taler om Brudgommens forening med vår sjel. Luther inkluderer sjelens bryllup med Kristus i selve rettferdiggjørelsen. Unio mystica, den hemmelighetsfulle forening med Kristus, er både kollektiv og individuell.

Hva sier så Skriften? Her kombineres ofte det kollektive med det individuelle. En kjær sannhet er å være Guds barn. I GT kan Herren omtale Israelsfolket både som sin sønn og sitt barn. (Jf. Jer 31,20) og som sine barn, sønner og døtre. 

I det vakre brudeavsnittet i Jes 61,10ff, synes profeten både å tale om seg selv, og på vegne av Jerusalem. I 1 Kor 3 er vi Herrens tempel, mens i kap. 6 er den enkeltes legeme Herrens tempel. 

Ja, én ånd med Ham. - Et typisk ekteskapsspråk og en parallell til Ef 5,31. I lignelsen om de ti jomfruene, er de fem kloke den sanne kirke, men hver «jomfru» må ha olje på lampen. 

Det hjelper lite om kirken eier det nye brudelivet, hvis ikke jeg selv gjør det. Og hva med å meditere over Høysangen bare som kirke? Uten å anvende tekstene på seg selv?

Eigeles påstår at en mann ikke kan være brud. Gjennom historien er imidlertid sjelslivet, både til menn og kvinner, oppfattet som feminint i forhold til Gud. 

Det forrige århundres fremste kristendoms-forsvarer C.S. Lewis, hevdet at Gud i GT fremstår med en slik maskulinitet at i forhold til ham blir vi alle feminine. 

Den troende mann kan derfor omtales som Kristi «maskuline brud», og kvinnen som Hans «feminine brud». Men vi er alle brud, Hans «kirkebrud».

Det drøyeste i Eigeles artikkel er påstanden om at det er usunt for en kvinne å prøve å være brud! Mener han at de utallige kvinner som har funnet trøst og glede som Kristi brud, trolig vil erotisere forholdet til Kristus? 

Det finnes noen ekstreme eksempler på det, som i Knutby-menigheten. Eigeles uttrykker seg ikke direkte, men antydningene hans er en grov nedvurdering av troende kvinners dømmekraft og integritet. 

Eigeles synes likevel å ha et positivt syn på kirken som brud. Men han tenker for smalt og angriper indirekte både lutherdom, ulike trossamfunn, våre åndelige fedre og mødre, og utallige oppbyggelsesbøker gjennom tidene, som etter hans syn leder oss på villspor. 

Nei, la oss fortsatt synge: Salige visshet, Jesus er min... Han er min Brudgom, jeg er Hans brud. Selv om noen harselerer med slike «pietismesanger».

Dessverre står sannheten om det Hellige ekteskap med Kristus svakt også i de kristne organisasjonene. Enda dette er en viktig del av våre røtter og en kilde til det dypeste samfunn med Kristus. 

Mange lever i den misforståelse at brudeforholdet til Ham er et sentimentalt føleri og noe billedlig. Nei, dette er et faktum, og ingen følelse. Vekkelse til hjerteforening med Kristus, er hva vi trenger i dag, ikke alene menighetsbygging, som også er viktig. 

Eller forutsetter vi at alle troende er sant troende, brennende og bærer Åndens frukt? Jeg håper og ber om at våre organisasjoner, bedehus og frikirker finner tilbake til vekkelseslinjen, for Brudgommen kommer! 

Når det gjelder Den norske kirkes flertall er jeg mer pessimistisk. Den har lagt seg nær opp til frafallslinjen. 

Kristus som vår Mann, og menigheten som Hans hustru, står i kraftig motstrid til homoideologien, utvanningen av det 6. bud, og Gud-som-mor-teologien, som sitter fast i margen av Dnk.