Medienes søkelys på kristne trossamfunn

Kritisk journalistikk er ikke nødvendigvis balansert journalistikk. Dette er et faktum de fleste er klar over.

«Trossamfunnene bør ­ønske medienes granskning v­elkommen» lyder det fra mange hold i kjølvannet av NRK Brennpunkt-dokumentarene «Guds utvalde».

Trossamfunnene er sentrale arenaer for mennesker i alle samfunnslag, både barn, ungdom, voksne og eldre. Det er klart at kristne trossamfunn må tåle granskning, i likhet med ­andre organisasjoner, miljøer og samfunnsinstitusjoner.

Det må likevel påpekes at denne «granskningen» bør gjøres på en redelig måte.

Medias rolle som den fjerde statsmakt, bærer med seg et stort ansvar. Det er ikke uten grunn at «Vær varsom»-plakaten avslutter med « Ord og bilder er mektige våpen, misbruk dem ikke!».

Som samfunnsborgere forventer vi å bli opplyst, vi forventer en uavhengig journalistikk som setter spørsmålstegn ved «det e­tablerte» og som «drar skitten ut av krokene».

Denne samfunnsoppgaven mediene har, bidrar til at enkeltmennesket kjenner seg tryggere.

Trygg på at «styggedommen» føres frem i lyset og avdekkes. Ja, trygg på at samfunnet vil bli et bedre sted om søkelyset er skarpt og journalistene graver dypt. Det er ingen tvil om at media har en viktig oppgave, og mange journalister skikker denne oppgaven godt.

Hånd i hånd med trygghet går følgesvennen tillit. Som «samfunnets vaktbikkje» er pressens oppgave blant annet å avdekke maktmisbruk.

Denne funksjonen gir også mediene makt i seg selv. Jo høyere tillit i befolkningen, desto mer makt. Det er derfor ikke ubetimelig for enhver borger å stille seg spørsmålet: «hender det fra tid til annen at denne makten misbrukes?».

Balansegangen mellom å bedrive journalistikk med en kritisk vinkling og å bringe fram et reelt bilde av virkeligheten, er utfordrende.

Kritisk journalistikk er ikke nødvendigvis balansert journalistikk. Dette er et faktum de fleste er klar over.

En av fallgruvene ved kritisk journalistikk, er nettopp at den fort kan gå over til å bli villedende journalistikk. Når en trår over denne grensen kan diskuteres. Er det når det kritiske lyset blir så smalt, at belysende dokumentasjon havner i skyggen?

Eller er det når en blir i overkant spandabel med virkemidlene, vel vitende om at både ord og bilder er mektige våpen?

At det kan være nyttig å se saker fra et «utenfraperspektiv», bør ikke benektes av trossamfunnene.

Det kan i høyeste grad være fruktbart å bli utfordret på sine tankesett og sette lys på det som kan være en ukultur i et samfunn. På samme tid er det viktig å være oppmerksom på om denne dekningen er av en redelig karakter.

Små og forholdsvis ukjente trossamfunn vil ofte være prisgitt den publisiteten de får i media. Med liten eller ingen kjennskap til disse samfunnene vil «mannen i gaten» sitte igjen med et inntrykk basert på det som serveres.

Virkelighetsbildet kan fort bli skjevt når hverken medlemsundersøkelser, verdigrunnlaget, de ideelle virksomhetene eller organisasjonenes forebyggende arbeid belyses for det øvrige samfunnet. På et slikt tynt grunnlag bør en være forsiktig med å hentyde til at selve kulturen i disse samfunnene er usunn.

Det er klart at det vil finnes ulike tankesett, meninger og opplevelser i et trossamfunn. Om den journalistiske vinklingen er så smal at den kun vektlegger de kritiske røstene, vil andre viktige perspektiver bli forstummet. Bildet vil forbli ubalansert, og kjennskapen til trossamfunnene vil i realiteten være minimal. Disse unyanserte fremstillingene vil igjen sette seg som nærmest «vedtatte sannheter» i offentligheten og legge grunnlaget for økt polarisering.

Det er problematisk om fremstillingene av disse trossamfunnene er gjentakende ubalanserte. Selv om et utenfraperspektiv er nyttig og tiltrengt, skal man ikke kimse av at perspektivene fra medlemsmassene i trossamfunnene er vel så viktige og nødvendige.

Å fremstille minoritets-grupper som lukkede og sosialt kontrollerte, er ikke noe som bør gjøres «ved en harelabb». Når slike insinuerende påstander får henge i luften, bidrar mediene til å umyndiggjøre en rekke mennesker. Mennesker som har stor kjennskap til trossamfunnene de er en del av, men som med ett blir avskrevet i samfunnsdebatten.

Måten trossamfunn blir fremlagt på i media viser seg å ha stor betydning for hvor mye «stemmen» til medlemmene er verdt. Det snakkes om at trossamfunnene må vise åpenhet, men hvem blir egentlig lyttet til? Det hjelper ikke å rope etter åpnere trossamfunn om en ikke hører på hva medlemsmassene har å si.

Når åpenhet skal diskuteres, handler det ikke nødvendigvis om at trossamfunnene «skremmes» av omverdenens søkelys. Tillit er likevel et nøkkelbegrep. Å tydeliggjøre en oppriktig intensjon om å lytte og forsøke å forstå, kan være en god start. Øyne og ører bør være åpen for realiteter som ligger utenfor egne referanser og fastlagte vinklinger.

Enhver som har et formidlingsansvar, bør skjøtte det med et stort alvor. For har en mye tillit, så har en mye makt.