Blind flekk i norsk Midtøsten-politikk
Det er ikke bygging av om lag 2000 boliger i året i israelske bosetninger på Vestbredden som ødelegger mulighetene for en tostatsløsning.
I midten av oktober ble det avholdt to møter i komitéen som godkjenner nye arealplaner for bosetninger på Vestbredden.
Til sammen ble det gitt endelig byggetillatelse for 2.688 boliger og 2.260 boliger ble godkjent for videre planarbeid. Flere hundre av godkjenningene gjaldt for boliger som allerede er bygget.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Til tross for at disse tallene burde være velkjent for utenriksminister Ine Eriksen Søreide, ble byggetillatelsene i Israel oppfattet så viktige at hun sendte ut både en norsk og engelsk pressemelding 16. oktober.
– Norge oppfordrer israelske myndigheter til å reversere beslutning om å bygge nesten 5000 nye bosettingsenheter på okkupert palestinsk territorium. Vi har sammen med flere andre land tatt dette direkte opp med israelske myndigheter. Norge anser bosettingene for å være folkerettsstridige. Den norske holdningen er blant annet forankret i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, senest i resolusjon 2334. Jeg er bekymret for at denne ukens godkjenning av nye bosettinger undergraver forsøk på å bygge tillit mellom israelere og palestinere, og mulighetene for en fremforhandlet to-statsløsning mellom partene. Det er også en risiko for at denne beslutningen vil begrense mulighetene for dialog og samarbeid mellom Israel og den arabiske verden, erklærte Søreide.
Utenriksministeren gir ingen opplysninger om faktisk bygging per år. De siste årene har antall byggestart i bosetningene variert rundt 2.000 boliger i året, med unntak av to topper under president Barack Obamas periode i 2013 (2.946) og i 2016 (3.227).
Nå kom nye godkjenninger etter en uvanlig lang pause på syv måneder. Israelske myndigheter mener bosetningene er helt i henhold til folkeretten.
Norge, med våre interesser på Svalbard, burde være særlig nøye med ikke å undergrave de folkerettslige prinsippene som ble etablert etter første verdenskrig.
Jo mer norske ledere uriktig anklager Israel for brudd på folkeretten, jo lenger bort skyver de palestinerne fra forhandlinger som kan føre fram til kompromisser og en god løsning for alle i området.
Resolusjon 2334 er vedtatt etter FNs charter kapittel 6, og er derfor ikke bindende og bare et uttrykk for rådets vilje og anbefalinger. Resolusjonen har ikke gjort noe for å fremme fred i Midtøsten.
Utenriksministeren har en særdeles selektiv bekymring. Bare de siste ukene har det kommet fram at norsk bistand betaler lønnen til en palestinsk jihad-apologet og at palestinske skolebøker også skoleåret 2020/2021 fortsetter å fremme jihad og motarbeide fred (til tross for norske advarsler).
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Palestinernes øverste shariadommer, også han betalt av norske skattepenger, fremstiller jødene og Israel som «fiendene til profeten Muhammed» på offisiell palestinsk TV (betalt av Norge). Heller ikke dette har fått fram et eneste ord om bekymring.
Det er ikke bygging av om lag 2000 boliger i året i israelske bosetninger på Vestbredden som ødelegger mulighetene for en tostatsløsning. Bosetningens jordbruksland og boligområder dekker kun 2,7 prosent av arealet på Vestbredden.
Palestinerne utgjør en overveldende demografisk majoritet på 82 prosent av landarealet til Vestbredden.
I inneværende år, for første gang i historien, har amerikanske myndigheter lagt fram et kart som viser forslag om at palestinerne skal få sin egen stat på nettoarealet av Vestbredden og Gaza, med erstatningsområder i Negev fordi områdene som Israel vil beholde av Vestbredden.
Nei, det største hinderet for en tostatsløsning, har vært siden 1930-tallet og forblir i 2020, at palestinerne nekter å være nabo til en jødisk stat, helt uavhengig av en slik stats grenser.
Og til slutt kommer vi til den blinde flekken. Bare én uke senere kom beviset for at israelsk boligbygging i Judea og Samaria ikke begrenser mulighetene for dialog med den arabiske verden.
Da ble en ny fredsavtale mellom Israel og Sudan kunngjort. Avtalen er ekstra symboltung, fordi det var i Sudans hovedstad Khartoum at Den arabiske liga høsten 1967 gikk sammen for å si nei til forhandlinger, nei til anerkjennelse og nei til fred med Israel.
De siste par månedene har Israel foreløpig fått tre «ja», fra Emiratene, Bahrain og Sudan. Flere «ja» kan komme om kort tid, og vi har ikke registrert noen protester fra Israels nye arabiske venner.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Heldigvis ruller Midtøsten videre uten å sitte fast i de gamle paradigmene i Victoria terrasse.
