Når kvinner får skylden

Påstanden om at kvinnelige prester fører til en annen lære og praksis, i retning liberalismen, er et godt eksempel på at kvinnelige lederskap ufortjent får skylden for «alt som er galt».

Jeg er inhabil. For det gjelder meg. Mitt kall, min tjeneste og ikke minst; mitt kjønn. Når samtalen igjen dreier seg om kvinner i tjeneste, blir det fort personlig. Fordi det angår meg.

Jeg har stor forståelse for at man kan lese Paulus sine tekster og trekke konklusjoner som er forskjellig fra mine. Dette skal ikke handle om teologi og bibelfortolkning, der respekterer jeg at det er ulike syn. Som pastor i Misjonskirken Norge slipper jeg også å forholde meg til å bli boikottet av mannlige kolleger.

Jeg vil adressere hvordan man så ofte skjærer alle kvinnelige ledere oversamme kam og trekker slutninger som oppleves urettferdige.

For nå har jeg lest meg lei på at kvinnelige presters inntreden i Den norske kirke førte til liberalisering, ja, de får faktisk ansvaret for at kirken er det den er i dag. Dette argumentet brukes selvsagt av dem som ikke er tilfreds med tingenes tilstand. Men at kvinnelige prester fører til en annen lære og praksis, i retning liberalismen, er et godt eksempel på at kvinnelige lederskap ufortjent får skylden for «alt som er galt».

Misjonskirken Norge har hatt kvinnelige pastorer siden 1884 og har ikke den samme drening i retning liberal teologi. Og jeg opprøres over at det i det hele tatt kan finnes en samlebetegnelse som kvinnelig lederskap, som så unisont får et så stort ansvar, som nevnt i argumentasjonen om kvinnelige presters inntreden i Dnk.

I den siste tiden har det vært krevende konflikter i to ulike sammenhenger; NLM og Hillsong. Disse har ikke omhandlet teologi, men lederskap. Ord som maktmisbruk, manglende åpenhet, dårlig relasjoner har vært antydet.

Ikke ett sted har jeg sett at noen har tatt til orde for at mannlige lederskap dermed er negativt. Eller at mannlig lederskap fører til konflikt. Faktisk hører jeg sjelden betegnelsen mannlig lederskap, det heter da ofte bare lederskap. Tanken om at en eller to menn skal definere en så stor gruppe, virker vanvittig. Likevel er det nettopp det jeg som kvinne opplever at brukes mot oss.

Jeg blir fremdeles ofte spurt om å tale på sommerstevner, eller uttale meg til avisene fordi de trenger en kvinne. Jeg fyller altså ofte opp en kvote de har satt av til kvinner og blir dermed i større grad etterspurt i kraft av å være kvinne, enn i kraft av nådegaver, kvalifikasjoner eller erfaringer.

Jeg er kvinnelig pastor, ikke bare pastor. Jeg er kvinnelig forkynner, ikke bare forkynner. Jeg er en kvinnelig leder, ikke bare en leder. Vi er i 2020 fremdeles et stykke unna «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» Gal 3.28

Jeg har muligheter og frihet som kvinner i andre land barekan drømme om, og det er ikke synd på meg. Det er under det berømte isfjellet at disse holdningene til kvinner ligger, og i ny og ne dukker opp til overflaten. For mange av oss er det også realiteten i å være en etterfølger av Jesus som forsøker å forvalte gaver og evner, kall og tjeneste, etter beste evne og samvittighet.