Kaker – og tomme gater

Enhver som har besøkt Jerusalems gamleby, vet at det er som å bevege seg inn i en maurtue; det er trange, men fargerike og støyende gater med altfor mange mennesker. 

Turistgruppe følger på turistgruppe, med guider som prøver å ikke miste noen i basargatene mens de ofte er på vei til Klagemuren (Vestmuren) eller Gravkirken. Men iblant alle turistene kan man også oppdage lokale israelere, de fleste ortodokse jøder på vei til Vestmuren.

Jeg hadde ikke vært i Jerusalems gamleby på lenge siden det aller meste i Israel har vært stengt under koronaepidemien som ennå ikke har sluppet taket her i Israel. Men så her om dagen sa min mann til meg: «Jeg har lyst på en god kake til shabbaten.»

Temperaturen hadde vist oppimot 40 grader hele uken, og jeg tenkte at det var i varmeste laget for å bake kaker. Så vi bestemte oss for å se om bakeren Jack som har et lite konditori i det kristne kvarteret i gamlebyen, skulle være åpen. Jack er kristen araber og tryller fram de beste kaker. Så vi satte kursen for Jerusalems gamleby denne torsdags ettermiddag.

Men jeg var likevel ikke helt forberedt på synet som møtte oss da vi gikk gjennom Jaffa gate. Jeg burde kanskje ha tenkt så langt for himmelen var jo stengt og landet var tomt for turister. Og slik var synet som møtte oss: stengte basarbutikker og folketomme gater. Så trist! Vi så på hverandre og lurte på om vi likevel skulle bevege oss innover. Kanskje Jack også var stengt? Sjansen for gode kaker var kanskje likevel bryet verd så vi bestemte oss for å gå.

Vi gikk gjennom folketomme gater innover i det kristne kvarteret. Det var en butikk åpen her og der, men eierne satt utenfor og drakk kaffe eller spilte brettspill. Vi spurte en hvorfor han hadde åpnet butikken når det ikke var et menneske å se. Han svarte tørt at det var likevel bedre å være i butikken enn hjemme med kone og barn. «Men koronaen er en katastrofe», tilføyde han. «Det er ikke en turist å se.»

Vi fortsatte innover og rundet hjørnet der Jacks lille bakeriutsalg holdt til. Vi var heldige, Jack hadde ikke stengt. Han unnskyldte seg straks over utvalget av kaker som ikke var så stort, siden det var smått med kunder for tiden. Men han hadde både «apfelstrudel» og «dulche de leche»-kaker.

På veien tilbake passerte vi falafel-boden til en annen god venn, også han kristen araber. Men Samir var ikke der og boden var stengt. Samir er allerede pensjonist, men han holder falaffelsalget gående fra den lille boden sin. En gang jeg stoppet hos han for en falafel – Jerusalems beste! – og noe å drikke, fortalte han meg at han prøvde å selge boden.

Men han ville bare selge til en kristen, fortalte han. Han understreket: «Vi er i det som heter det kristne kvarteret i gamlebyen, men slik er det ikke lenger. Det er nesten ingen kristne basar-eiere igjen. Nesten alle basarene er i dag overtatt av muslimer.

Det kristne kvarteret er ikke lenger det det en gang var. Det er trist, så jeg venter ennå med å selge til det muligens er en kristen som vil overta.» Så langt Samir. Mange som har deltatt på kurs på Caspari-senteret, har hatt gleden av å smake på Samirs falafel og annen god mat.

Vi fortsatte gjennom de folketomme gatene tilbake til bilen som sto parkert på Mamilla. Også gatene i Mamilla var roligere enn ellers, men de var ikke folketomme. Butikker hadde igjen åpnet sine dører etter koronaens lockdown. Klokka hadde passert fem da vi bega oss på hjemvei. Vi kjørte forbi «Gan Haatsma’ut» eller Liberty Park, og den var ikke folketom. Men det som fylte parken var et stort oppbud av politi. Hvor mange kunne det være – hundre, to hundre eller enda flere, umulig å si sikkert.

Vi skjønte straks hva som var under forberedelse, sperringene som sto stablet høyere oppe i veien, talte sitt klare språk. Nesten hver kveld de siste ukene har det vært store og tildels også voldelige demonstrasjoner i Balfour gaten der Israels statsminister har sin bolig. Tusenvis har tatt til gatene ikke bare her i Jerusalem, men også i Cæsarea der statsministeren har sin private bolig og også andre steder. Dette ser mer farlig ut enn «Cottage-demonstrasjonene» fra 2011.

Nå står mer på spill enn prisen på cottage cheese. Israel har for tiden nesten en million arbeidsløse og i skrivende stund 1000–2000 nye tilfeller av korona hver eneste dag, og om det ikke skulle være nok – en samlingsregjering som tilsynelatende ikke klarer å takle situasjonen på grunn av uenighet innad og et israelsk byråkrati som ikke får pengestøtten fram til dem som nå så sårt trenger den. Deler av samfunnet blir åpnet og så stengt igjen for så å åpne igjen.

Restauranteiere sa nylig at nå er nok nok. Nå vil de holde åpent uansett… så de har også nå sluttet seg til demonstrantene på Balfour gaten. Hvordan vil dette ende?

I disse tider liker jeg å høre på en israelsk sanger med navnet Shai Ribo. Han er religiøs, men han har sunget seg inn i manges hjerter her i Israel. I en av sine siste sanger som heter «Kongekronen» spør han: «Hva vil Du vi skal lære av dette? Hva vil Du at vi skal forstå?

Loddet (Pur) har falt, og vi er alle i samme båt. Men vi ber om at Du må høre oss, inntil vi gir Deg kongekronen. Vi vil så gjerne erfare Deg og ikke være alene. Men vi har ikke lenger krefter til å klare dette og kjempe alene. Hva vil Du vi skal lære av dette?»

Og jeg spør sammen med Ishai Ribo: «Hva vil Du vi skal lære av dette?»