Tyrkia framstiller kristne som spioner og femtekolonnister

Siden kuppforsøket i 2016 har regjeringen valgt å dytte foran seg konspirasjonsteorier som framstiller kirkearbeidere som «spioner» og betegner tyrkiske kristne som «femtekolonnister» som forråder den tyrkiske nasjonen.

Flere tusen nordmenn eier feriebolig i Tyrkia. Mange flere tusen har latt seg sjarmere av landets vakre strender og gjestfrie folk, og tilbrakt utallige ferier der før koronapandemien slo til. Landet er også hjemsted for mange hundre utenlandske kristne misjonærer, som har jobbet sammen med tyrkiske menigheter i årevis. For de protestantiske menighetene har utenlandske misjonærer lenge vært viktige medspillere og mentorer for en bevegelse som til sammen bare har rundt 6.000 tyrkiske medlemmer.

Under normale forhold ønskes norske turister velkommen med stadig enklere visumprosesser og direkte flyvninger. Men i det skjulte har utenlandske misjonærer blitt nektet innreise og blitt fratatt oppholdstillatelser. Bare de siste to årene har dette rammet rundt 50 misjonærer og deres familier. Mange av dem har bodd i Tyrkia i flere tiår uten å komme på kant med politi eller politikere. Men beskjeden de har fått på flyplassen har vært den samme: «Du utgjør en trussel mot offentlig orden».

Siden kuppforsøket i 2016 har regjeringen valgt å dytte foran seg konspirasjonsteorier som framstiller kirkearbeidere som «spioner» og betegner tyrkiske kristne som «femtekolonnister» som forråder den tyrkiske nasjonen. Det sier den tyrkiske akademikeren Aykan Erdemir, direktør for Tyrkia-programmet til Forundation for Defence of Democracies i Washington.

I Tyrkia smelter antikristne følelser ofte sammen med landets frodige anti-amerikanisme som har tilhengere også hos opposisjonen. Siden kuppforsøket er også hatefulle ytringer mot kristne blitt allestedsnærværende. De finnes ikke bare i regjeringsdrevne medier og medier som støtter regjeringen, men også blant offentlige tjenestemenn. Kulturen med straffefrihet gjør at slike hatefulle ytringer ikke får noen ordentlig juridisk respons, sier Erdemir.

Som så mange andre steder i verden hindres tyrkiske kirker og menigheters vekstmuligheter når konspirasjonsteorier understøtter brudd på trosfriheten. I de protestantiske menighetene i Tyrkia er det mange som nå er bekymret. Konsekvensene for den enkelte misjonær er ikke i seg selv livstruende, og ingen har blitt fengslet etter at amerikanske Andrew Brunson ble satt fri. Men de usikre fremtidsutsiktene og mangel på tillit til myndighetene preger både misjonærene og de menighetene de arbeider for.

Samtidig settes de tyrkiske menighetene på en uunngåelig prøve. Vil de klare seg uten den samme utenlandske støtten og resursene? Vil de kunne stå på egne bein som lokale menigheter av og for tyrkiske konvertitter? Det er nok for tidlig å vite om denne situasjonen også er en mulighet til større lokalt eierskap, til å kutte noen begrensende navlestrenger og bli tvunget til å finne næring på egenhånd.

Utfordringen videre er både å stille tyrkiske myndigheter til ansvar for sine brudd på trosfriheten, og ikke glemme å be for de tyrkiske menighetene. Det felleskristne ansvaret for hverandre på tvers av grenser blir ikke borte selv om utenlandske misjonærer hindres.