Jeg kan ikke lenger leve med mitt medlemskap i KrF

Det er ikke lenger mulig for meg å gjøre en jobb innad etter vårens politiske glideflukt og punktum i fiskeripolitikken. 

Jeg melder meg ut av KrF etter 38 års medlemskap inklusiv en stortingsperiode for Finnmark og KrF i tiden 1997-2001. Benytter anledningen til å argumentere for dette som for meg er blitt et av de store verdivalg i vår tid: lokalsamfunnets rett til egne naturressurser.

I mars skrev jeg et åpent brev til KrF sin stortingsgruppe der jeg signaliserte at dersom KrF sin stortingsgruppe ikke bidro - som et minimum- til å støtte utsettelse av Kvotemeldingen for fiskeriene i påvente av behandling av Riksrevisjonen melding i samme sak, ville mitt medlemskap i KrF avsluttes.

I behandlingen av saken 7. mai stemte KrF mot utsettelse og deretter for regjeringen forslag til ny kvotepolitikk i alle hovedsak.

Dette var selvsagt svært nedslående og skuffende av det partiet som har vært med å sikre et svært viktig flertall på andre siden da KrF var i opposisjon.

Jeg har ikke etter den dagen regnet meg som medlem av KrF. Papirarbeidet må gjøres og dette er min formelle utmelding og begrunnelse for noe som i praksis skjedde i mai.

Veivalget den 2. november 2018 og prosessen dit var jeg ikke særlig godt fornøyd med – for å si det mildt. Alle fra Finnmark stemte mot.

Men jeg ville, som tidligere stortingsrepresentant for Finnmark være en motvekt og kritisk stemme i partiet i dette regjeringssamarbeidet etter at så mange tidligere sentrale personer meldte seg ut i protest. Det sto så mye på spill!

Det trenges noen som drar partiet mot distrikt og ekte bærekraft, men disse stemmene stilner nå. Det er heller ikke lenger mulig for meg å gjøre en jobb innad etter vårens politiske glideflukt og punktum i fiskeripolitikken.

Nå er det opp til KrF i det kommende år å arbeide med å gjenskape sin distrikts- og fiskeripolitiske tillit i Nord-Norge. Det tror jeg kan bli et langt lerret å bleike.

Jeg har fulgt med KrF sin både argumentasjonen og voteringer i vårens store fiskeripolitiske og næringspolitiske sak.Disse vedtakene har svært negativ effekt på de grunnleggende inntekter i bedrifter og samfunn i Finnmark og for verdiskaping, samfunnsbygging og for ekte bærekraft i hele Nord-Norge. Vi snakker her om svært langsiktige negative virkninger.

Etter min vurdering har KrF havner på feil siden i de viktige hovedspørsmålene - selv om KrF fikk gjort en viktig endring på struktur og pliktkvotene i siste runde.

KrF vil få muligheten til å rette opp feilen til høstens behandling,av Riksrevisjonen sin melding, men da må KrF kanskje gå ut av regjering for å få det til. Det tror jeg ikke vil skje, dessverre. Vi i nord må finne andre løsninger utenfor KrF i disse store verdispørsmålene.

Jeg kan ikke akseptere at Finnmark sine inntekts- og næringsinteresser og grunnlag for verdiskaping neglisjeres også av mitt eget parti. Vedtaket i Stortinget i saken om Kvotemeldingen bryter etter mitt syn både med KrF sitt program og regjeringens tiltredelseserklæring der jeg også var med i kulissene for å nettopp stramme til de fiskeripolitisk punktene.

Jeg håpet KrF var et parti som ville sloss for kysten og sikre arbeid, inntekter og ikke minst bosetting langs Norges kyst.

KrF besto ikke prøven og valgte å støtte kvotebaronene og ikke kystsamfunnene. Dette politiske veivalget må vi leve med i Finnmark. Men jeg kan ikke lenger leve med mitt medlemskap i KrF.

Fra tidligere er jeg selvsagt svært overrasket over at KrF var med å forhandle bort Finnmark fylke i noen sene nattetimer. Dertil skuffet over at Hareide ikke fikk med seg flertallet i stortingsgruppe og fikk reversert denne tåpelige og ødeleggende tvangssammenslåingen av fylkene Troms og Finnmark.

KrF sin stortingsgruppe framstår distriktspolitiske fullstendig parkert og uten forståelse og interesse for de spesielle utfordringer landets nordligste stortingskrets står l.

Med et visst vemod og tristhet, men ganske bestemt: KrF har ikke lenger min tillit og jeg ønsker ikke lenger å være medlem av partiet.