Feil resept for Storsalens utfordringer

Jeg er takknemlig for at tidligere ansatte og frivillige i Storsalen fremdeles er engasjert i menighetens fremtid. Det vitner om en menighet som har evnet å engasjere og utruste, skape tilhørighet og eierskap.

Med rette pekes det på det enorme nedslagsfeltet Storsalen har hatt, ikke minst gjennom formingen av teologistudenter og andre unge som har hatt Storsalen som hjem og menighet i studietiden. Gjennom dette har Dnk fått både prester, kateketer og diakoner og et utrustet lekfolk med en bredere visjon om hva en lokal menighet kan være, og som har med seg erfaring og verktøy.

Det er ikke mange enkeltmenigheter som har gitt så mye inspirasjon og fornyelse som Storsalen har bidratt med. Ringvirkningen er store, også langt utover Dnk. Det påfallende er jo at dette har skjedd ikke gjennom posisjoner, strukturer og definisjonsmakt, men gjennom en åndsbevegelse nedenifra, der enkeltmennesker har tatt med seg impulsene videre dit de dro. Det er vi i Normisjon svært stolte av.

Storsalen har, sammen med IMI-kirken i Stavanger, Salem i Trondheim og Norkirken i Bergen, banet vei for at vi i dag ikke bare er den foreningsbaserte misjonsbevegelsen vi tradisjonelt har vært, men også en menighetsplantende bevegelse.

I Normisjon har Storsalen vært enormt viktig som katalysator og forbilde. Normisjons menighetsarbeid har nytt godt av den utrustningen og visjonen som ble skapt i enkeltmennesker i deres tid i Storsalen i Oslo.

Storsalen er en normisjonsmenighet. Derfor har vi hatt og er i løpende samtaler med ledelsen i Storsalen om de økonomiske utfordringene som Storsalen nå opplever, og prøver å finne gode løsninger på leieforholdet sammen. Det skal vi lykkes med.

Normisjons menighetssatsing, som Storsalen var et tidlig uttrykk for, var aldri ment som opposisjon eller kritikk av det øvrige menighetsarbeidet i Dnk. Det var tvert imot et ønske om å drive relevant indremisjonsarbeid i byen som banet vei for en ny måte å være indremisjon på.

Visjonen om nye, friske gudstjenester førte til at ledelsen i Indremisjonsselskapet og biskop i Oslo kom til enighet om et handlingsrom for Storsalen i å starte opp gudstjenester. Under Olav Garcia de Presnos ledelse utviklet dette seg til full sakramentsforvaltning, leke gudstjenesteledere og en yrende og pulserende storbymenighet som tiltrakk seg mennesker med ulike kirkelige preferanser. Storsalen kunne favne dem alle.

Det er interessant å bla tilbake og lese kristen dagspresses forbløffelse over hvor fritt spillerom denne menigheten fikk, og hvor stort nedslagsfelt den hadde tidlig på 2000-tallet.

Det som derimot aldri ble formalisert, var en organisatorisk plass for Storsalen i Dnks strukturer. Storsalens egne vedtekter formulerer denne virkeligheten godt, ved å definere seg selv som en selvstendig menighet «tilsluttet Normisjon», og med ønske om «å arbeide innenfor rammen av Den norske kirke». Det var ganske enkelt ikke rom for en fri og selvstendig menighet i Indremisjonen i Dnk på den tiden, og er det fremdeles ikke.

Derfor har aldri biskopen i Oslo ført tilsyn med menigheten, det er det generalsekretær i Normisjon som har gjort. Selv om prester med arbeidssted i Storsalen var under biskopens tilsyn i kraft av sin ordinasjon, var den øvrige menigheten det ikke. Så Storsalen er tilsluttet Normisjon, fordi det er der menigheten har sitt utspring og fått sin handlingsfrihet. Derfor kaller vi Storsalen for vår menighet med stolthet og glede.

Redningen til Storsalen er neppe å finne i å sikre menigheten innen «strukturene til Den norske kirke». Slik lyder resepten fra brevskriverne på symptomene vanskelig økonomi og medlemstap.

Hvorfor en sterkere tilknytning til en struktur som for det første gir mindre handlingsrom og selvstendighet, og for det andre selv har minkende oppslutning og tilslutning å vise til, blir sett på som en redning for Storsalen, er vanskelig å forstå. En valgmenighet i Dnk kommer heller ikke inn under de samme økonomiske støtteordningene som øvrige soknekirker. Dermed er det også hensiktsløst å gjøre en slik endring av økonomiske hensyn.

Normisjon kommer ikke til å anbefale at Storsalen etablerer et kirkesamfunn, eller melder seg inn i et kirkesamfunn, men Storsalens fremtid er noe jeg mer enn gjerne også samtaler med biskop i Oslo om.