VARIERE: Det framlagte liturgi
...
VARIERE: Det framlagte liturgihefte er en ressurs, og den lokale utformingen kan variere. Det er positivt og fører til at de som bruker denne ressursen, trenger å reflektere over hva de skal bruke og ikke bruke. Det kan skape bevisste og begrunnede valg, skriver Njål Skrunes. 
 Foto: Johanna Hundvin Almelid
Debatt
Liturgi og gudstjeneste på bedehuset
Del
Jeg tror det er klokt av alle de nye bedehusforsamlingene å møte tidens utfordringer med en større bevissthet om hva gudstjenesten skal synliggjøre som stedet for Guds handling og stedet hvor vår bekjennelse og tilbedelse skal tre fram.

Misjonssambandet har utarbeidet et ressurshefte for utformingen av en liturgi for gudstjenestefeiringen på bedehuset. Dette følger opp tidligere ressurshefter som flere av organisasjonene har utformet sammen eller hver for seg. Spørsmålet som noen stiller, er da: Trenger bedehusorganisasjonene et slikt ressurshefte?

Behovet har nok vokst fram over tid, særlig i de organisasjonene som har prioritert å bygge forsamlinger eller menigheter med «alt under ett tak». Tidligere var praksis i bedehustradisjonen at en gikk til gudstjeneste i den lokale kirke på søndags formiddag.

På kvelden og i resten av uken var en samlet på bedehuset eller i hjemmene. Da hadde møtene gjerne en enklere «liturgi». Når denne både-og-situasjonen faller bort, melder behovene seg.

Hva gjør vi når noen blir døpt på bedehuset? Hva gjør vi når en større forsamling feirer nattverd? Hva gjør vi når noen dør? Hva mister vi når deltagelsen i den ordinære gudstjenesten ikke lenger er en del av vår kristne praksis?

Holdningen til en fast liturgi ved gudstjenesten i Den norske kirke har nok vært forskjellig rundt om i bedehusland. Men den nye situasjonen tvinger fram en dypere refleksjon.

Nå har dette ressursheftet fra hovedstyret i Misjonssambandet en kortere innledning som gir litt refleksjon. Jeg vil gjerne supplere den ved å peke på noe forhold til som har betydning for hva vi tenker om behovet for en «liturgi» for gudstjenesten på bedehuset.

  • 1. Gudstjenestens liturgi har en lang historie tilbake til synagogen. Den er blitt språklig endret, justert og utvidet gjennom historien. Samtidig har de basale leddene blitt bevart. Det har skapt en stabilitet i den kristne tro og tenkning på lokalplanet på tross av alle de teologiske lærestormene som har vært der i kirken gjennom historien. Det er ofte i forkynnelse at de teologiske endringene slår inn på godt og ondt.
  • 2. Vi lever i en vestlig kulturtradisjon hvor den kristne kunnskapen svekkes over alt. Det gjør at vi alle bør bli kjent med kjernepunktene i vår kristne tro og med de grunnleggende uttrykksformene i kristenlivet slik som bønn, forbønn, lovprisning, skriftlesning, gudsbekjennelse og syndsbekjennelse. Faller noe av dette bort i vår bedehustradisjon, vil det sette skjeve spor.
  • 3. Vi lever i en svært individualistisk og opplevelsesorientert kultursituasjon. Opplevelser er viktig for oss alle. Men ingen av oss vil kunne leve over tid som kristen på opplevelsene. Troen må være forankret i det objektive, i bekjennelsen til hvem Gud er, kjennskapet til Jesu frelsesverk og i de ord som åpenbarer Guds hemmeligheter. Når disse sannheter er på plass, skaper det også erfaring hos frelste syndere. Det er dette samspillet som bevarer oss i troen og i et hellig liv i en kultursituasjon preget av flyktighet, fragmentering, oppløsning og tilfeldig subjektivitet.

Det framlagte liturgiheftet er en ressurs, og den lokale utformingen kan variere. Det er positivt og fører til at de som bruker denne ressursen, trenger å reflektere over hva de skal bruke og ikke bruke. Det kan skape bevisste og begrunnede valg.

Jeg synes også at det framlagte hefte søker å ivareta både en nådegavebasert tjeneste og det allmenne prestedømmet. Flere har muligheten til å delta selv om nok det «frie vitnesbyrdet» lettere fungerer i en mindre forsamling og er vanskeligere når det samles 100-200 på en gudstjeneste. Da må menigheten finne et godt samvirke mellom gudstjenesten som skal samle alle, og de ulike grupper og foreninger som samler færre.

Jeg tror det er klokt av alle de nye bedehusforsamlingene å møte tidens utfordringer med en større bevissthet om hva gudstjenesten skal synliggjøre som stedet for Guds handling og stedet hvor vår bekjennelse og tilbedelse skal tre fram.

njål skrunes,bedehusliturgi,gudstjeneste,sakramentsforvaltning,bedehuset