Sjaastad, Nordhaug og frelsen

Det er uhyre krevende å forestille seg en kjærlig og rettferdig Gud som ber oss elske våre fiender, men som samtidig vil la mennesker gå evig til grunne fordi de ikke er født på Jæren, men i Jemen.

Egil Sjaastad har i Dagen 13. mai et innlegg med overskriften: «Nordhaug og alles frelse». Foranledningen er utgivelsen av min bok «Men hva med de andre? Om kristendommen og religionene» og oppslag i Dagen og Vårt Land i den forbindelse.

Sjaastad gjennomgår tekster om Kristus, troen, frelsen og dommen fra Det nye testamente, og til denne gjennomgangen har jeg egentlig ikke noe vesentlig å bemerke. Jeg kan også følge hans konklusjon:

«Gud har ikke åpenbart noen annen frelsesvei. Bare Jesus er Guds utstrakte hånd til syndere, og den rekkes oss gjennom forkynnelsen om ham. Den kristne kirke skal holde seg til det Gud har åpenbart. Der ligger dens autoritet.

Apostlene så nok glimt av sannhet i andre religioner (Rom 2,1416). Men da dreier det seg om en allmenn åpenbaring, en lov-åpenbaring. Evangeliet er helt ukjent. Det kjenner de ikke, og det er deres dypeste nød. Derfor driver vi misjon.»

Den som leser min bok vil se at jeg formidler en høy kristologi der Jesus er Guds sønn og eneste frelsesvei. Sjaastad siterer i sitt innlegg innledningsvis Joh 14,6 der Jesus sier: «Ingen kommer til Far uten ved meg». Nettopp dette verset er en nøkkel også for meg til å forstå kristendommens unike stilling blant verdens religioner. Ut fra en slik forståelse springer ansvaret for å drive misjon. Dette er integrert i selve kirkens vesen.

Jeg har heller ingen interesse i å se bort fra noen av de skriftord Sjaastad anfører om dommen og muligheten for å gå fortapt. Denne muligheten følger av alvoret ved å høre evangeliet, og forkynnelsen må ta dette opp når tekstene rommer det.

Men jeg trekker også fram ord som peker i retning av at dommen over ondskapen til sist kan ende med frelse for flere enn de som i dette livet fikk høre evangeliet og trodde.

Jeg peker her på muligheten som antydes i Første Petersbrev (3,18f og 4,6) om en forkynnelse av evangeliet etter døden, og jeg trekker fram slike ord som 1 Kor 15,28: «Gud skal være alt i alle». Dette har jeg redegjort mer utførlig for i min artikkel i Dagen 12. mai: «Men hva med de andre?»

Dette ordet fra Første Korinterbrev legger etter sin ordlyd opp til en forståelse av at frelsen nettopp kan omfatte alle. Sjaastad avviser en slik mulighet ved å vise til at fullendelsen i NT ikke utelukker et «utenfor», og viser til de to siste kapitler i Johannes Åpenbaring. For ham er det et hovedpoeng «at de ordene som Nordhaug opplever problematiserende, ikke må få problematisere de entydige tekstene».

Jeg har sans for et slikt tolkningsprinsipp, men mener at det ikke kan håndheves så bastant at vi lar være å peke på spenninger som faktisk finnes i bibelmaterialet. Dette er for meg nettopp uttrykk for bibeltroskap. Tilsvarende spenninger kan vi finne også knyttet til andre tema enn spørsmålet om frelse og fortapelse. Jeg tenker eksempelvis på forholdet mellom tro og dåp. Her leser kristne mennesker de samme tekster, men forstår dem ulikt og legger vekten på ulike aspekter.

Sjaastad er i sitt innlegg så vidt innom dette med tolkningsproblemene hva angår spørsmålet om frelse og fortapelse: «Det finnes tekster som ikke lar seg så lett tolke. Og tankeproblemer kan være slitsomme.» Dette synes jeg er å bagatellisere de utfordringene som vi her står ovenfor.

Mener Sjaastad at spørsmålet om frelse og evig fortapelse kan reduseres til slitsomme tankeproblemer? Det er vel dypere og verre enn som så?

Her er vi ved hovedgrunnen til at jeg i min bok om kristendommen og religionene trekker fram tekster som nyanserer bildet om fortapelsen. For meg springer dette ut av en dyp anfektelse som særlig er knyttet til spørsmålet om den evige skjebne for mennesker som aldri fikk høre evangeliet.

Det er uhyre krevende å forestille seg en kjærlig og rettferdig Gud som ber oss elske våre fiender, men som samtidig vil la mennesker gå evig til grunne fordi de ikke er født på Jæren men i Jemen. Men også tanken om en evig dom uten mulighet for gjenopprettelse for dem som ikke tror evangeliet, kanskje fordi de møtte det i en innpakning som gjorde det vanskelig å tro, er utfordrende både for tanken og følelsene. Jeg møter mange, og særlig mange ungdommer, som trekker fram spørsmål rundt helvete som hindringer for troen.

Jeg synes ærlig talt at Sjaastads innlegg viser liten forståelse for hvor vanskelige disse tingene faktisk er. Og jeg tror ikke vi gjør evangeliet noen tjeneste ved å la være å ta dem opp, og peke på at det faktisk finnes noen nyanser i det bibelske materialet. Det svekker ikke motivasjonen for å forkynne evangeliet, kanskje snarere tvert imot.

Til sist vil jeg lande jeg på en konklusjon som både Sjaastad og jeg nok vil være enige om: Vi har som kristen kirke fått et tydelig mandat i å forkynne frelsen i Kristus for alle mennesker i alle land til alle tider. Det er vårt kall og hovedoppgave så lenge vår tid på jorden varer. Når vår tid og alles tid til sist er over, skal Herren selv tre fram og holde dom. Da ligger alt i hans hender.