SKARP DEBATT: I 1953 og 1954 p
...
SKARP DEBATT: I 1953 og 1954 pågikk det en skarp debatt om fortapelsen. På hver sin side i debatten sto professor Ole Hallesby (t.h.) og den liberale biskopen Kristian Schjelderup. Foto: NTB Scanpix
debatt
Nordhaug og alles frelse
Del
Det jeg her vil skrive, er ikke ukjente tekster og tanker for biskop Halvor Nordhaug. Men siden han nå antyder en mer «inklusiv» tenkning, vil jeg enkelt utdype det jeg mener Skrift og bekjennelse gir oss grunnlag for å si om frelse og fortapelse.

«Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). «… det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12).

Dette er eksklusive utsagn. Her er det tale om Jesus alene i betydningen: Det finnes ingen annen frelser.

Når Jesus sier: «Uten at en blir født på ny kan en ikke se Guds rike» (Joh 3,3), presiserer han dette med «Den lille bibel», Joh 3,16. Gud ga sin sønn i ufattelig kjærlighet til verden «for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv».

Dette er også eksklusive utsagn. Her er det tale om en ny fødsel ved tro alene på Jesus alene. Det er slik den nye fødsel skjer. Ved nådens midler gir Gud «evig salighet til alle som tror». (Luther i forklaringen til dåpen.)

Det samme ser vi i apostelbrevene. «Da vi nå er rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» (Rom 5,1). Ikke alle er rettferdiggjort. Men ved tro alene har vi fred med Gud og er frikjent i Guds dom.

Her er det igjen tale om eksklusive utsagn. Sammenhengen tydeliggjør hva det gjelder: Tro alene på Jesus alene – ikke av gjerninger. Hverken hedningenes eller jødenes lovgjerninger kan frelse dem.

Dette ligger også bak alle Jesu «Jeg er»-ord. De står i bestemt form og knytter frelsens gave utelukkende til Jesus. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh 11,25). Troen er den tomme hånd som tar imot gaven.

Årsaken til at troen på Jesus virker slik, er påskebudskapet. «… han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse» (Rom 4,25). Det er troen på denne Jesus som frelser. Og denne Jesus finner vi ikke i andre religioner.

Apostlenes misjonstaler hadde sitt klimaks i temaet Jesu død og oppstandelse – med tilføyelsen: Tilgivelse for syndene i hans navn (Apg 10,42–43; 13,38–39). I Rom 10 er det samme understreket – som opptakt til den sterkeste misjonsteksten vi har (Rom 10,9–17). De unådde må få høre evangeliet og komme til tro så de kan bekjenne seg til den korsfestede og oppstandne Jesus.

Noe annet svar enn misjon kjenner ikke Paulus.

Flere ord, især av Jesus selv, taler like klart om fortapelsen som frelsens bakteppe.

Jeg leste nylig en pinsepreken av Nordahl Brun (biskop i Bergen i 1803–1816). Der kjempet han med de problemstillingene som biskop Nordhaug har delt med oss. Hans første punkt var: «At fortapelsen er en avgrunn, at denne avgrunn er ropende, at dette rop stundom trenger igjennom.»

Og han fortsatte: «Jeg vegrer meg ikke for å kalle avgrunnen bunnløs, for min egen snor og mitt eget lodd kan ikke rekke ned til noen bunn. Jeg ville ikke kalle de fortaptes tilstand evig, dersom det ikke sto i denne bok som har lært meg det lille jeg vet om det store som skjuler seg bak tidens forheng! … Jeg innrømmer overfor enhver som vil, at dette (altså bibelord om fortapelsen) er billedspråk. Men jeg påstår at de betegner noe alt for sant og virkelig, disse bildene.»

Han kjempet tydeligvis med tankeproblemene, men valgte – på Bibelens grunn – å avvise spekulasjoner om «inklusivisme» (som også fantes i hans samtid).

Det finnes tekster som ikke lar seg så lett tolke. Og tankeproblemer kan være slitsomme. Men mitt hovedpoeng her er at de ordene som Nordhaug opplever problematiserende, ikke må få problematisere de entydige tekstene. Det er å spille inn en reservasjon mot ordenes innhold, en reservasjon Jesus og apostlene aldri kom med. Vi får lese vanskelige ord i lys av de klare. Et eksempel: Uttrykket «alt i alle» gjelder fullendelsen. Men fullendelsen utelukker ikke i NT et «utenfor» (Åp 20–21).

I 1953 og 1954 pågikk det en skarp debatt om fortapelsen. Utgangspunktet var Hallesbys radiotale om fortapelsen og biskop Schjelderups avvisning av fortapelsen. Vårt Land gikk den gangen i rette med Schjelderup på lederplass og støttet Hallesby i sak: «Og det han (Schjelderup) angrep, var vel å merke ikke formen og tonen i radiotalen, men talens innhold, og det trass i at prekenen var i full overenstemmelse med det som læres i den kirke som Schjelderup selv er tilsynsmann for. …»

MF-lærerne Andreas Seierstad, John Nome og Carl Fr. Wisløff utarbeidet en uttalelse på vegne av det frivillige misjonsarbeid og fikk oppslutning om følgende: «Læren om fortapelsen «hører hjemme i Skriften og bekjennelsen, og henger nøye sammen med Det nye testamentes frelsesbudskap i det hele.

Evangeliet om Guds store gjerning til vår frelse ved Jesus Kristus taler ikke bare om hva han vil frelse oss til, men også om det han vil frelse oss fra. … Ikke bare direkte fornektelse og fortielse av Jesu hårde tale er utroskap mot budskapet, men også omtolkning av den».

Tankeføringen var tydelig nok: Gud har ikke åpenbart noen annen frelsesvei. Bare Jesus er Guds utstrakte hånd til syndere, og den rekkes oss gjennom forkynnelsen om ham. Den kristne kirke skal holde seg til det Gud har åpenbart. Der ligger dens autoritet.

Apostlene så nok glimt av sannhet i andre religioner (Rom 2,14–16). Men da dreier det seg om en allmenn åpenbaring, en lov-åpenbaring. Evangeliet er helt ukjent. Det kjenner de ikke, og det er deres dypeste nød.

Derfor driver vi misjon.

debatt,egil sjaastad,halvor nordhaug,frelse,fortapelse,jesus,bibelen,martin luther,apostelgjerningene,jøder,evangeliet,paulus,andreas seierstad,john nome,carl fredrik wisløff,misjon