Hva mister vi når bedehuset blir mer som kirke?

Det skjer i dag en kirkelig utvikling i bedehusland på luthersk grunn. Jeg er glad for mye av utviklingen. Samtidig mener jeg det bør lyse en del varsellamper. Hva mister vi i den utviklingen vi ser?

Det skjer i dag en kirkelig utvikling i bedehusland på luthersk grunn. Ulike misjoners arbeid på bedehuset endrer status. De definerer seg som forsamlinger eller som menigheter eller kirker. Dåp og nattverd knyttes til «forsamlingen». Søndag formiddag blir det viktigste tidspunkt for å møtes. Formiddagsmøtet skifter navn til gudstjeneste.

Noe av årsaken til dette skyldes læremessige endringer i den Norske kirke. Men det er også andre årsaker. Mange, ikke minst yngre familier ønsker en sterkere enhetlig menighetstilhørighet som gir hjelp, både til opplæring av barn og ungdom, og til støtte i alle livets faser. Andre igjen leser sin bibel og synes ikke organiseringen på bedehuset ligner på det de leser om menighetene i Bibelen.

Jeg er glad for mye av denne «forsamlingsutviklingen». Det er godt med større bevissthet omkring Bibelens budskap om menigheten/forsamlingens betydning. Jeg er med på å skifte navn fra «møter» til gudstjenester. Jeg tror det kommuniserer bedre med ei større gruppe av mennesker.

Jeg er også glad for et sterkere fokus på dåpens og nattverdens betydning, og jeg vil gjerne bruke det beste fra en bibelfundert liturgi som har fulgt den kristne kirke gjennom dens historie.

Samtidig mener jeg det bør lyse en del varsellamper. Hva mister vi i den utviklingen vi ser? Hva må vi arbeide enda mer for å beholde?

Jeg vil nevne en del saker som jeg mener vi bør reflektere over: Det er blitt mindre rom for sammenhengende forkynnelse. Det gjelder bibeluker/bibelhelger og møteserier der det er rom for evangelisten. Evangelistene opplever at det er lite rom for dem i menighetene som «bare» prioriterer søndag formiddag.

Noe kan forklares med at familier i dag lever en hektisk hverdag, og da er det ikke tid og overskudd for mer enn søndag formiddag. Men er det en forklaring som vi kan slå oss til ro med? Er det i det hele mindre rom også for vekkelse innad i den kristne forsamlingen?

Eldstefunksjonen blir smalere enn tidligere når den skal samles bare på en person/pastoren. Vi kan få samme svakheten som vi mener har vært til stede i folkekirken hvor presten har hatt ansvaret for det meste. Bedehuset hadde gjerne flere lokale eldste som var det i kraft av sine nådegaver. I tillegg kunne omreisende forkynnere også ha en eldstefunksjon inn mot mange bedehus.

Det blir mindre rom for vitnemøtene hvor mange forskjellige troende fikk dele noe av det Gud hadde gitt de i konkrete bibelord eller gjennom ulike erfaringer i troslivet. Det blir lite plass for dette i den «vanlige» gudstjenesten. Gudstjenesten må ikke vare for lenge!

Det blir mindre tid og syn for misjonsarbeid utenom vår egen forsamling. Det som skjer på leirsteder eller regionale samlinger og som binder mennesker sammen i et felles kall, prioriteres lavere.

Vi står i fare for å bli ukjent med store deler av bedehuset sin sang og salmeskatt, og vi får en sterkere profesjonalisering blant de som deltar. Det blir også mindre rom for de «små» misjonene rundt på de ulike bedehus da de fleste vil prioritere «forsamlingen».

Jeg tror ikke noe av dette løses ved å gå tilbake til «slik vi gjorde det før». Men vi trenger bønn og samtale om hva vi ikke må miste og hva vi ved Guds hjelp ønsker å vinne med de endringene som skjer.

Så er det alene Gud ved sitt Ord og sin Ånd som kan sende vekkelse, skape åndelig og menneskelig frihet, helliggjøre og utruste til tjeneste for andre mennesker, både de som lever nært og de aller mest unådde.