«Anerkjenn Palestina, boikott Israel»

Dette var en av hovedparolene i 1.mai toget LO arrangerte fredag 1.mai. Et langt skritt fra det arbeiderbevegelsen i Norge sto for rundt etableringen av staten Israel. 

Fra et syn på jødene som ikke hadde behov for egen stat fram til 2.verdenskrigs slutt til en sterk anerkjennelse og nærmest beundring for det Israel som framsto ved etablering av staten Israel i 1948, har arbeiderbevegelsen i dag inntatt et standpunkt som oppfordrer til boikott av Midtøstens eneste demokrati.

Hurum-ulykken var en flyulykke som inntraff da et Douglas C-47 fly den 20. november 1949 klokken 16.56 under innflygning til Fornebu lufthavn styrtet i skogen på Hurum. 30 av til sammen 31 passasjerer og hele besetningen på 4, til sammen 34 personer omkom.

Flyet hadde med seg 27 jødiske barn på vei til en mellomstasjon i Norge før de skulle videre til sine nye hjem i Israel, men styrtet på grunn av dårlig vær på Hurum. Flyulykken var den største i Norge til da, og bare én jødisk gutt overlevde. Han het Isac Allal. Han ble hentet i skogen av medlemmer av Drammen HV ungdomstropp og kjørt til Drammen sykehus. Her ble han liggende en ukes tid.

Arbeiderpartiets løsning på det såkalte jødeproblemet i perioden fra krigens slutt og fram til høsten 1946 var assimilering av jødene i de respektive europeiske landene. Opprettelsen av en jødisk stat ble ikke ansett av Arbeiderpartiet for verken å være mulig eller sett på som en rettferdig løsning.

Historikeren Hilde Henriksen Waage karakteriserer holdningsendringen i Arbeiderpartiet med hensyn til synet på Israel som en religiøs omvendelse. Flyulykken på Hurum i november 1949 bidro ifølge Waage mer enn noen annen enkeltbegivenhet til det sterke Israel-engasjementet i Arbeiderpartiet i 1950-årene.

Ulykken gjorde et enormt inntrykk på det norske folk. Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie ble en varm Israel-venn, noe som blant annet hadde sin bakgrunn i hans kontakt med jødiske organisasjoner i USA under krigen. Lie gikk etter ulykken i bresjen for en innsamlingsaksjon som hadde som formål å bygge opp en norsk landsby i Israel, kalt «Moshav Norge».

Lie hadde stor innflytelse på Israel-engasjementet i den norske arbeiderbevegelsen, og han var en meget nær venn av Israels statsminister Golda Meir Venner av Israel i Norsk Arbeiderbevegelse (VINA) samlet inn penger til en minnestein, som er reist i MoshavYanuv. I enNOU-utredning om forholdet mellom Israel og Norge heter det at «for arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiet fremsto Israel som et sosialistisk drømmeparadis.»

De seinere årene har holdningene fra norsk og store deler av internasjonal arbeiderbevegelse endret seg radikalt. Fra å være en beundrer har man utviklet et syn som stort sett gjør Israel til hovedansvarlig for at det fortsatt er en uløst konflikt mellom Israel og de palestinske myndighetene.

Debatten omkring boikott har en sterk slagside fordi den i utgangspunktet kun foreslår tiltak som rammer den ene part, nemlig Israel. Det er en virkemiddelbruk som i stedet for å fremme fred, bidrar til å demonisere den ene parten. Palestinerne fratas nærmest et hvert ansvar for at konflikten fortsatt lever.

En boikott av varer fra Israel innebærer en stigmatisering av land og folk som i sterk grad minner om den stempling av jøder og Israel som vi kjenner igjen fra historien. Selv om man fra arbeiderbevegelsens side hevder at man ikke har sympati for de krefter som ønsker å utslette Israel, er det ikke til å komme vekk fra at man i denne sak har valgt kompaniskap med dem som ønsker å fjerne Israel fra kartet.

Boikott bygger opp under det hatet som vi ønsker å endre. Hvis vi ønsker å bidra til å skape en ny framtid for palestinerne, er det ikke veien å gå å iverksette tiltak som styrker hat og uforsonlighet til den nasjonen de skal ha som nærmeste nabo. I stedet for å bidra til isolasjon av Israel, burde en fredsfremmende strategi være å bygge relasjoner gjennom å styrke kontakten med begge parter og bygge relasjoner mellom dem.

1.mai burde nettopp være dagen hvor man viser støtte til de land og regimer i verden som gir sine innbyggere demokratiske rettigheter. Mens utviklingen på palestinsk side i følge ulike rapporter fra Europarådet har vært nedslående med hensyn til menneskerettigheter, synes ikke dette å være noe stort problem for arbeiderbevegelsen.

Mer samarbeid og samkvem bryter ned isolasjon. Slik kan man bidra til å bygge opp viljen til å få til varige fredsløsninger. Boikott av israelske varer hemmer det fredsskapende arbeidet og bidrar til stigmatisering av Israel og jødene.

Det er svært beklagelig at de som ønsker å bidra til fred, velger å anbefale virkemidler som isolerer og diskriminerer den ene part. Når internasjonal solidaritet blir definert som støtte til diskriminering og demonisering av Midt-Østens eneste demokrati i årets 1.mai arrangement, har man beveget seg langt vekk fra arbeiderbevegelsens utgangs­punkt ved etableringen av staten Israel.