Problematisk og urovekkende dansk bibeloversettelse

Å fjerne navnet Israel fra nytestamentet er urovekkende både når det gjelder oversettelse, begrunnelsen som gis, og vårt forhold til jødene som Israels folk.

En ny oversettelse av Bibelen til nåtidsdansk har vakt oppsikt langt utover Danmarks grenser. Navnet Israel er fjernet fra Det nye testamente, med ett eneste unntak, og er erstattet med alternative uttrykk som blant annet «det jødiske folk» eller «jødene».

Denne omskrivningen av navnet Israel endrer ikke bildet av den jødiske konteksten for Jesus, Paulus og den første menighet. Likevel er det urovekkende når det gjelder både denne oversettelsen som oversettelse, begrunnelsen som gis, og vårt forhold til jødene som Israels folk.

Bibelen på nåtidsdansk presenteres som en oversettelse og ikke en parafrase. Når et gresk eller hebraisk ord skal gjengis på et annet språk, vil oversetteren som regel ha flere mulige valg. Unntaket er når det gjelder navn, da er det ikke tvil. Navn blir gjengitt slik de står i grunnteksten, selv om bokstaveringen av navnene vil variere på forskjellige språk. Men her har altså den nye oversettelsen valgt en omskrivning.

Generalsekretæren i Det danske bibelselskap begrunner denne omskrivningen med at nåtidige lesere umiddelbart vil tenke på landet og staten Israel, og dernest at navnet Israel på nytestamentlig tid ikke var en betegnelse på landet som sådan, men et uttrykk som var videre og omfattet det jødiske folk både i landet og i diasporaen.

I Det gamle testamente har navnet Israel en variert bruk. Det kan referere både til nordriket og sørriket og til landet i mer omfattende forstand. Men fremfor alt og særlig i Salmenes bok blir Israel en hedersbetegnelse for Guds folk. Det går tilbake til Abrahams sønnesønn Jakob som gis dette navnet etter at han har kjempet med Gud ved elven Jabbok (1 Mos 32).

Det er også slik Paulus bruker det når han taler om seg selv som israelitt og om folket. Nettopp disse konnotasjonene burde fått varsellampene til å lyse for de danske oversetterne da de begynte å omskrive navnet Israel.

Dernest stemmer det ikke at Israel ikke ble brukt om landet i nytestamentlig tid. Uttrykket «Israels land» (Eretz Jisrael) var et fasttømret uttrykk for området, selv om det ikke var knyttet til definerte grenser. Det dukker også opp i Det nye testamente der det fortelles om Maria, Josef og barnet Jesus at de brøt opp fra Egypt og kom til «Israels land» (NO 2011). Det er nå erstattet med «hjem» i den danske oversettelsen.

Vi vil gjerne tro generalsekretæren når hun sier at det ikke ligger noen politisk agenda bak endringene i gjengivelsen av navnet Israel. Men konsekvensene av disse endringene går likevel i én bestemt retning også i Det gamle testamente, der navnet Israel flere steder er utelatt eller er gitt en særdeles problematisk gjengivelse.

Flere steder i både Det nye og Det gamle testamente gjengis uttrykket «Israels Gud» med bare «Gud» (f.eks. 2. Mos 24,10 og Matt 15, 31). Hos Trøsteprofeten Jesaja er navnene Jakob og Israel fjernet i det utsagn som vår norske oversettelse gjengir: «Og nå sier Herren, som skapte deg, Jakob, som formet deg Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min» (Jes 43,1). Burde ikke oversetterne sett at de ødelegger utsagnskraften i denne tiltalen når de tar bort navnene som faktisk nevnes?

Enda mer problematisk er det når omtalen av «Israels vokter» som ikke blunder og ikke sover i Sal 121,4, erstattes med at han tar vare på «oss». Tilsvarende endres Natanaels bekjennelse i møtet med Jesus fra «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge» til at han er konge for alle folk. Som kristne tror vi at Gud er vår vokter, og at Jesus er folkeslagenes frelser, men det tror vi fordi Gud først har gitt seg slik til kjenne for Israels folk, og fordi Jesus er Israels Messias.

Vi er ikke i tvil om de gode hensiktene bak utgivelsen av Bibelen på nåtidsdansk. Men utelatelsen og omskrivningen av navnet Israel i Det nye og Det gamle testamente gjør vold på den bibelske grunntekst. Dernest vil vi mene at oversetterne faktisk undervurderer leserne og står i fare for å villede dem.

Saken er jo at denne nåtidige oversettelsen har bevart navnet Israel i godt og vel 90 prosent av tilfellene i Det gamle testamente, men utelatt det i Det nye. Det er en språklig svekkelse av kontinuiteten mellom de to testamentene. Dermed blir leserne fratatt muligheten til å reflektere over denne sammenhengen, så vel som over vårt forhold til det jødiske folk, til landet og staten Israel i dag. Når oversettelsen bruker Israel i Det gamle testamente, hvorfor ikke da også i Det nye?

Et lyspunkt i denne situasjonen er de sterke reaksjonene som er kommet fra jødisk hold. Både landet og staten Israel er viktige for jødisk identitet, og samtidig er navnet Israel også for dem noe mer. Når nettopp jøder reagerer på at hedersnavnet Israel blir borte i Det nye testamente, er det på bakgrunn av den antijødiske arv som i århundrer preget den kristne kirke.

Samtidig er deres reaksjon nå med tanke på Det nye testamente et håpstegn for relasjonene mellom kristne og jøder. Vi håper at Det danske bibelselskap lytter og tar til etterretning behovet for å bevare hedersnavnet Israel i Det nye testamente.