BEREDSKAP: Beredskapen er for
...
BEREDSKAP: Beredskapen er for dårlig. Det ideelle i alle bedrifter, organisasjoner og foretak har lenge vært minimumsbemanning for normal drift. Overkapasitet er sløseri og uansvarlig. Det er forståelig i et stramt konkurransemarked, men ikke for drift og forsyninger på kritiske områder, skriver Bjørn Are Davidsen. På bildet ser vi helsepersonell i et telt ved legevakten i Bergen. De skal ta halsprøver av folk for å se om det er smittet med korona. Foto: Marit Hommedal, NTB scanpix
debatt
De usårlige og de andre
Del
Kriser bør ikke overraske, selv om alvoret veksler. Likevel viser reaksjonene på korona-epidemien at dette kan vi ikke. Vi er ikke forberedt. Vi forstår ikke alvoret. Hvordan kan vi leve i virus-alderen?

Da C. S. Lewis fikk et tilsvarende spørsmål for to generasjoner siden skrev han «Om å leve i atombombens tidsalder» (på norsk i Om forlatelse og andre essays). Jeg er ikke sikker på at svaret beroliger oss i dag: «Akkurat som du ville levd på 1600-tallet da London ble herjet av pest nesten hvert år, eller som du ville ha levd i vikingtiden, da hordene fra Skandinavia kunne komme og skjære over halsen på deg når som helst. Eller akkurat som du lever nå, i en tid preget av kreft, syfilis, handlingslammelse, luftangrep, togulykker og bilulykker.»

Det bør være unødvendig å si at vi alle skal dø. Jeg vet hvor lett det er å skyve tanken fra meg. Jeg er ikke alene om å ha følt meg ganske så usårlig. De seneste dagene har imidlertid mye skjedd. Noe handler om det alminnelige livet, annet om krise.

Det alminnelige, men likevel uventede, opplevde jeg ved dødsleiet til min far for to uker siden. Ikke noe viser livets alvor mer enn å se en du står så nær gå bort. Det er jeg blitt minnet på flere ganger enn jeg skulle ønske de seneste årene.

Som Lewis understreker, var jeg og alle jeg elsker «dømt til døden lenge før atombomben ble oppfunnet; og en stor prosentandel av oss må møte døden på ubehagelige måter. Det er sant at vi har en stor fordel som forfedrene våre måtte klare seg uten: bedøvelse».

Lewis understreker at det finnes mange måter å lide en tidlig død på. Døden i seg selv er ikke «en fjern mulighet, men et garantert utfall». Det første vi må gjøre er dermed å ta oss sammen. Kommer bomben, bør det være mens vi er opptatte av å gjøre gode og fornuftige ting, som å «be, arbeide, undervise, lese, lytte til musikk, bade barna, spille tennis, prate med venner over en øl og en runde med dart – ikke klynge oss sammen som forskremte sauer mens vi tenker på bomben. Den kan ødelegge kroppen vår (det kan en bakterie også) men den trenger da ikke å prege livene våre til daglig».

Selvsagt, i møte med epidemier bør vi opplagt ikke gjøre helt som vanlig. Det gjorde man da heller ikke i gamle dager. Skip ble satt i karantene, leger gikk i spisse masker, noen gjorde bot og pisket seg til blods, jøder ble forfulgt og synagoger brent.

Akkurat som nå flyktet adelen på landet, mens de fattige ble igjen i byene.

Folk gjorde hva de kunne, men visste ikke hva som virket. Kirkeklokkene ringte, prestene manet til omvendelse. Man bygget opp store hærer for å kjempe mot vikingene, bygget stadig høyere murer og spredde matlagre over mange steder.

Mens vi har innbilt oss at vi er usårlige. Enten vi planlegger å lede i Birken eller i Helsedirektoratet.

Beredskapen er for dårlig. Det ideelle i alle bedrifter, organisasjoner og foretak har lenge vært minimumsbemanning for normal drift. Overkapasitet er sløseri og uansvarlig.

Det er forståelig i et stramt konkurransemarked, men ikke for drift og forsyninger på kritiske områder. Vekten har vært på just in time-leveranser, ofte med produksjonslinjer der svært mye kommer fra utenlandske leverandører. Alt svært sårbart i krisesituasjoner – og noe som ansvarlige beredskapsplaner selvsagt har tatt høyde for med redundans og backup.

Dermed er spørsmålet, litt retorisk: Hvor mange ansvarlige beredskapsplaner har vi?

Mer realistisk: Hva er planene for å sikre nok ressurser og forsyninger, fra helsearbeidere til driftsingeniører, munnbind til respiratorer? Hvor mye gjøres akkurat nå for å få slike planer på plass? Hva er ledetidene?

Gjør vi gode og fornuftige ting mens vi venter på bomben – eller smitten?

Dette handler ikke bare om min usårlighet. Jeg synes å tro det også gjelder andre. Eller, jeg kan velge å blåse i dem – si at det er meg dette handler om. Og jeg er ikke vant til krise. Uansett er jeg et unntak. Regler er bra, bare ikke meg – akkurat nå.

Resultatet er at for få følger offisielle oppfordringer og krav. Det blir ikke bedre av at viruset både er for lite farlig – og for farlig. Ja, det er lett å tenke at jeg slipper unna siden de færreste får alvorlige følger av smitte – hvis jeg er relativt ung, uten svekket immunsystem eller har generelt god helsetilstand. Men er jeg eller mine barn smittebærere, er det altså mange hundretusen som ikke er i denne kategorien.

Epidemien vil sette oss på prøve. Det handler ikke om at jeg må droppe ferien eller ikke får besøke mor på helsehuset. Vi kan ende med å måtte prioritere knallhardt hvem som skal behandles. Du vil miste noen du er glad i. De økonomiske konsekvensene vil være mer alvorlige enn mange tror. Arbeidsplasser vil gå tapt.

Dette kan vare lenge. Du bør ikke bestille høstferie nå. Mye er snudd på hodet. Mye er vi nødt til å snu på hodet. Det meste av hva jeg gjør fremover må handle om andre. Alle jeg eller mine barn ikke må smitte. Alle jeg kan hjelpe, avlaste og trøste. Selv om jeg tror meg usårlig.

Å leve i virusalderen handler om å gjøre gode og fornuftige ting – for andre.

bjørn are davidsen,skaperkraft,c.s.lewis,koronavirus,atombomben,jøder,beredskap,epidemi